Sámegillii
In English
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Fra venstre: Ole Larsen Gaino, Sara Tornensis Bongo, Elmine Valkeapää | Tre av de mest aktive i foreninga USKAV i Kautokeino forteller her om hva slags skolegang de fikk og hvordan de har klart seg i livet med denne. Alle er de oppvokste i Guovdageaidnu / Kautokeino kommune, i små grender mellom to og fem mil fra kommunesenteret. Nå bor de alle tre på kirkestedet, og i barndomsgrendene deres bor det knapt noen lenger. |
- Far min var fastboende, mor fra reindriftsfamilie. I tillegg til samisk kunne både far og mor finsk. Far kunne også norsk, men mor kunne ikke. Vi hadde både kyr, sauer og rein. Slik var det på mange gårder i den tida. Men det er ikke lenger mulig i dag, etter at myndighetene røva fra oss arven vår, reinmerkene. I barndommen var jeg med på all slags arbeid med høyslått, husdyr, fiske og rypefangst. Som 7-åring begynte jeg å melke kyr. Jeg husker ennå at kua sparka og velta melkespannet.
Jeg skulle ha begynt på skolen høsten 1942. Da far frakta meg til internatet, var det så fullt av tyske soldater at det var bare å snu og dra hjem igjen. Derfor fikk jeg ingen skolegang før etter evakueringa.
Under evakueringa flykta vi med kjørerein over til Sverige. Tyskerne var etter oss. Vi så dem da vi var på grensa, men de fulgte ikke etter oss over grensa. I Gárasavvon (Karesuando) måtte vi sette igjen kjørereinen, og svenske myndigheter sendte oss til Jokkmokk-distriktet. Der var vi fram til 1946, på et sted som het Vaimak. Der bodde vi 6-7 familier i ei brakke.
Jeg fikk ingen skole i Sverige. Først da vi kom hjem til Kautokeino begynte jeg på skolen, i 1946. Men der lærte jeg nesten ingen ting, siden alt var på norsk. Rett nok var det noen lærere som kunne samisk, men hva hjalp det når de ikke hadde lov å undervise på samisk. Skolen var 6 uker om høsten og 6 uker om våren. På internatet var det bare norsktalende betjening. Ungene gråt sjølsagt og lengta hjem.
Etter folkeskolen var jeg 9 uker på framhaldskole, men der lærte jeg ingenting. Jeg forsto ikke hva læreren sa. Jeg pleide å være så redd for han at mange år seinere blei jeg redd når jeg så han i bygda.
Det jeg kan av norsk har jeg lært meg seinere. Jeg lærte mye i Bidjovagge gruver, der jeg arbeida i seks år som vasker og som kokk. Seinere jobba jeg tre år på turisthotellet, jeg har arbeida på reinslakteriet og vaska på internatet.
Jeg var 42 år da jeg tok førerkortet. Det var datter til søstra mi som hjalp meg. Ho var da ikke mer enn 12-13 år, men ho leste med meg og oversatte fra boka i to år før jeg var klar til å ta førerprøva. Da gikk det bra. Førerkortet tok jeg på Finnsnes i Troms, og der fikk jeg lov å ha med tolk på prøva.
Sjøl om jeg klarer meg i Kautokeino, er det ofte problemer fordi jeg ikke kan bedre norsk. Så skjemmes jeg fordi jeg ikke kan, og derfor tør jeg ikke dra noe sted, det må alltid være noen med som kan tolke. Det ville vært artig å kunne dra til varme land og bo på hotell, men der strekker heller ikke den lille trygda mi til.
- Mor kunne ikke et ord norsk. Far brukte derimot å snakke norsk når det trengtest, men da vi ungene vokste til, brukte vi å le når vi hørte fars norsk. Men han klarte seg på et vis med den. Andre reindriftssameunger lærte seg norsk om sommeren når de var på kysten, men i barndommen min var det så mange samisktalende i Biertavárri, at vi hørte ikke så mye norsk der heller.
| Fra Skárfvággi reinbeitedistrikt under krigen. Bildet er tatt ved Somajávri 1942 eller 43. Elmine Válkeapää er den lille jenta som sitter på fanget til en slektning.
(Bildet er lånt av Elmine Valkeapää) |
Da jeg skulle begynne på skolen, skulle tyskerne ta far min, fordi han hadde kjøpt en sykkel i Sverige og solgt den i Norge. Vi dro da med reinflokken over til svensk side. Vi måtte ta bjellene av reinen og binde igjen snuta på hundene så de ikke skulle høres. Vi var i Geaidnovuohppi (På svensk side av grensa mot Finland, sør for Gilbesjávri / Kilpisjärvi) til krigen var over. Der var det sommerskole i lavvo. Vi ungene som kom fra Norge fikk ikke noen innkalling til skolen, men tredje året da dro jeg sjøl dit. Jeg satt der taus et par dager før de oppdaga meg. Tredje dagen fikk jeg penn og papir. Undervisninga var på svensk, som jeg i starten ikke forsto et ord av. Det eneste jeg husker er at vi måtte si: "Snälla fröken, kvassa pennan!"
Vi kom tilbake til Norge våren 1946. Da hadde jeg lært å lese litt. Jeg husker at det var John Juuso som lærte meg bokstavene. Vi begynte med ei margarinkasse som sto i gammen vår. Først i 1947 begynte jeg på skolen. Jeg blei plassert i 3. klasse, sjøl om jeg ikke hadde lært det jeg skulle ha gjort i 1. og 2. klasse. Av undervisninga på norsk forsto jeg ikke stort.
Vi bodde i internatbrakka. Der bodde jentene på den ene sida av gangen og guttene på den andre. Det var køyesenger med to jenter i hver seng. Husmora og tjenestejentene var norsktalende, ingen av dem kunne skikkelig samisk. Ungene hadde mye arbeid på internatet. Vi måtte vaske opp, smøre brødskiver, hente ved og melk. Jeg husker vi fikk gammel sjøfisk til middag. Den var frakta opp fra kysten om høsten, og på våren var den helt skjemt. Den var rett og slett ikke spisendes, og vi klarte heller ikke å spise den. Noen ganger dro vi i stedet til slektninger ute i bygda og fikk oss mat der.
På vitnemålet hadde jeg to S-er (beste karakter, "Særdeles godt"). Det var i kristendom og oppførsel. Grunnen til at jeg fikk S i kristendom var at i det faget var undervisninga på samisk. Ellers var det ikke lov å snakke samisk. En annen grunn til at jeg gjorde det så bra i kristendom, var at far hadde fortalt meg mange historier fra Bibelen. Og jeg huska hva far hadde fortalt og gjenfortalte det på skolen.
Til sammen fikk jeg 52 uker folkeskole. Det er mange som har fått ennå mindre. I 1954-55 gikk jeg på Den samiske folkehøgskolen i Kárášjohka, men jeg må si at jeg lærte ikke så mye der heller.
Etter at jeg gikk ut av skolen arbeida jeg først i reindrifta sammen med far. På 60- og 70-tallet demte de opp Guolášjávri, der som vi hadde sommerbeite. Troms kraftforsyning måtte da betale erstatning til reineierne, men vi som hadde liten utdanning klarte ikke å forsvare interessene våre. Sjøl fikk jeg ingenting av denne erstatninga. I den tida var jeg også mye syk, og far var begynt å bli gammel, og derfor måtte vi slutte med reindrifta. Men jeg har aldri gitt opp håpet om å kunne starte opp igjen.
Det aller verste er at myndighetene har sletta reinmerkene våre. For oss er reinmerker en verdi som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Hvordan kan de på kontorene bare fjerne arven vår? Jeg har sett gamle samer gråte når merkene deres har blitt sletta. De har gjort det så galt som mulig. De skulle latt merkene være så lenge folk levde. Sjøl fikk jeg reinmerke da jeg var 8 år gammel, og fra da hadde jeg egne rein. Og da de endra reglene, så fikk jeg brev om at de hadde sletta merket mitt fra registeret. Jeg har klaga, men til ingen nytte.
Ennå er jeg hver sommer i Gáivuotna (Kåfjord), på det tidligere sommerbeitet vårt. Det er så artig å komme dit, men samtidig trist når jeg ikke har rein lenger. Jeg husker første gangen da jeg måtte kjøpe reinkjøtt. Det var en merkelig følelse. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle være nødt til å kjøpe reinkjøtt.
Jeg kunne ikke annet enn reindrift og den slags duodji som jeg hadde lært hjemme. Noe måtte jeg gjøre for å overleve. Jeg hadde da småbarn. Først begynte jeg å sy, seinere begynte jeg som vasker i Biedjovággi. Et år arbeida jeg på Juhls sølvsmie. Der var det folk fra mange land, og vi snakka mange forskjellige språk. Med finlendere og nordmenn klarer jeg meg. Finsk lærte jeg i barndommen, det snakker jeg lettere enn norsk. Jeg har også lært meg litt tysk, såpass at jeg kan snakke med turistene.
Etter det har jeg arbeida med litt av hvert: nattevakt på hotellet og husmorvikar. Jeg har også vært kokke borte i Kirkenes, på et stort anlegg da militæret bygde der på Hesseng.
Jeg kan lese litt norsk, men mitt eget morsmål kan jeg ikke lese. Jeg har tre barn, og det var ikke så lett da de begynte på skolen. De spurte meg om hjelp med leksene, men jeg kunne det ikke. Jeg klarte ikke å si at jeg ikke kunne, sa heller at jeg har ikke tid nå.
Du hører at livet mitt har ikke vært noen "dans på roser".
 
(Tegning: Josef Halse) |
- Far min kunne ikke norsk, og mor mi døde da jeg var liten. Jeg blei ikke å begynne på skolen før jeg var 10 år gammel. Jeg begynte våren 1944, men var bare noen få dager på skolen før internatet brant. Da måtte vi dra hjem. Jeg husker at tyskerne sparka oss. Jeg husker også at læreren ikke godtok at ungene snakka samisk. Gjorde vi det, tok han oss i nakken. Og det var enda en lærer som sjøl var samisktalende. Et halvt år etter kom evakueringa, og under evakueringa fikk jeg ingen form for skole.
I 1947 gikk jeg på skolen i Láhpoluoppal 5 uker på våren. På høsten skulle jeg til skolen i Kautokeino, men da fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel. Så noe mer skole blei det ikke.
I 1953 blei jeg innkalt til militæret og kom til Høybuktmoen i Sør-Varanger. Der oppdaga de jo at jeg forsto svært lite norsk. Men heldigvis var det en sersjant der som kunne samisk. Han fikk ordna det slik at vi to kom på vakt sammen ved russegrensa, og så satte han i gang å lære meg norsk. Da lærte jeg en god del på noen få måneder, og jeg blei utnevnt til korporal. Men fortsatt kunne jeg ikke særlig godt norsk, og jeg har hatt store problemer med papirer og med å klare meg i storsamfunnet.
På slutten av 1970-tallet så vi at den planlagte utbygginga av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget ville kunne ødelegge næringsgrunnlaget for oss som dreiv med rein i dette området. Men på grunn av manglende språkferdigheter hadde vi svært vanskelig for å kunne forsvare oss overfor myndighetene. For meg var det den avgjørende saka som fikk meg til å forstå at vi som hadde tapt skolegang måtte organisere oss og kreve hjelp.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1