Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
| Denne artikkelen har vi bare funnet som avisutklipp, og kan ikke si når og i hvilken avis den er trykt. Men det må være sist på 1950-tallet, da Skolerådet for Indre Finnmark arbeida med å lage et Utbygningsprogram for folke og framhaldsskolen i indre Finnmark. |
Som kjent har kommunene i Indre Finnmark i den senere tid arbeidet med et spesielt utbygningsprogram for denne delen av fylket, og det er i den anledning laget et 30-sidig program for utbyggingen, men et av avsnittene i dette program, som vi her siterer, synes vi er lite verdig og vidner om liten respekt for det kristelige liv og stor utakknemlighet mot de mange som har strevet og slitt for Indre Finnmarks beste. Dette utkastet er utarbeidet áv bl. a. kontorsjef Rønbeck i Karasjok og ordfører Isaksen i Polmak:
«I indre Finnmark har den åndelige påvirkning gjennom alle tider ensidig vært overlatt til de kristelige organisasjoner. Det har i dette område aldri vært noen kino eller noe teater, og folkeboksamlingene har inntil nylig vært mangelfulle og meget lite benyttet. Fførst i de senere år at en har tått i gang idretts- og frilynt ungdomsarbeid, samt enkelte besøk av Norsk Bygdekino a/s. Riksteatret har aldri besøkt Indre Finnmark, Som en følge av isolasjonen og de mangelfulle kunnskaper lider en stor del den samiske befolkning, og da i første rekke den fastboende, av et dyptgående mindreverdighetskompleks. Dette sammen med språkvanskeligheter fører blant annet med seg at en meget liten del del av ungdommen, knapt 2%, har mot og selvtillit nok til å reise ut for å søke seg arbeid i andre områder av landet. De mangler i stor utstrekning kunnskaper og initiativ til å kunne utnytte de muligheter som etter hvert melder seg på hjemstedet og ser derfor ingen annen utvei enn å gå i mors og fars fotspor. Et annet resultat av isolasjonen og de mangelfulle kunnskaper, og den ensidige påvirkning av de kristelige organisasjoner er at det ikke forekommer noen form for barnebegrensning. Dette sammen med utbyggingen av helsestellet gir for en stor del forklaringen på den store økning i folketallet. Den fastboende samiske befolkning i Indre Finnmark har gjennom lange tider levet som et jeger- og fangstfolk, og er derfor ikke vant til regelmessig og kontinuerlig arbeid. Resultatet herav er at de nå er inne i en omstillingsperiode i det de i stadig større grad må søke inntekter i regulært og fast arbeid».
Da utkastet skulle behandles i Karasjok herredstyre, tok skoleinspektør Meløy skarpt til motmæle. Efter en langvarig debatt endret herredstyret utkastet temmelig radikalt og lot det få følgende ordlyd:
«I indre Finnmark har folke-opplysningsarbeidet vært sterkt forsømt. På det religiøse området har kirken, skolen, læstadianismen og arbeidet til en del frivillige kristelige organisasjoner tilført folket åndelige, kulturelle og sosiale verdier. Det er således disse som har gitt samene nesten alle de bøker som har kommet på deres eget språk.
Det er faktisk statsmyndighetene som har forsømt sin del av oppgaven. En tenker her i første rekke på det mangelfulle opplysningsgrunnlag folkeskolen har gitt i de almendannede fag. Det kan også nevnes at folkeboksamlingene har vært mangelfulle og også lite nyttet på grunn av manglende språkkunnskaper. Idretts- og ungdomsarbeidet har ikke i likhet med andre steder blitt folkebevegelser. Kulturpåvirkning på grunnlag av musikk, film og teater har ikke nådd frem hit før i den aller siste tid, og da til en sterkt begrenset del av befolkningen. En kan f. eks. nevne at Riksteatret aldri har besøkt indre Finnmark.
Som en følge av isolasjonen og mangelfulle kunnskaper mangler en stor del av den samiske befolkningen tro på seg selv, sine evner og sin egen verdi. Dette sammen med språkvanskelighetene fører med seg at en meget liten del av ungdommen, knapt 2% har mot og selvtillit nok til å reise ut for å søke arbeid i andre deler av landet. De mangler også i stor utstrekning kunnskaper og initiativ for å kunne utnytte de muligheter som etter hvert melder seg på hjemstedet, og ser derfor ingen annen utvei enn å gå i mors og fars fotspor. Dette er det nå ikke næringsgrunnlag for. Til dette kommer de store barnekull og nedgangen i barne-dødligheten slik at en har fått en uvanlig sterk befolkningstilvekst som har skapt store problemer for næringslivet.
Når det gjelder arbeidslivet har en stor del av folket i indre Finnmark levd av jakt, fiske og fangst, og har av den grunn ikke vært vant til den arbeidsrytme som moderne arbeidsliv krever. Resultatet herav er at de er inne i en vanskelig omstillingsperiode i som en må legge stor vekt på å hjelpe dem igjennom. På dette felt er det at en sterkt utbygd yrkesopplæring kan gi hjelp."