Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Anne Smeland og Svein Kollstrøm:

Tana montessoriskole – fra protest til alternativ

Fortalt til Svein Lund

Svein Kollstrøm er styreleder ved Tana montessoriskole.
(Foto: Svein Lund)

Tana er den eneste kommunen i Finnmark som har en privatskole basert på en bestemt pedagogikk. Bakgrunnen for skolen er ganske spesiell – den oppsto som resultat av motstanden mot innføring av obligatorisk samisk læreplan. Seks år etter kampen om læreplanen har vi oppsøkt Tana montessoriskole for å se hvordan skolen fungerer og høre hvordan rektor og styreleder i dag ser på den striden som skolen oppsto fra.
Rektor Anne Smeland (f. 1964) er oppvokst bl.a. i Tana. Hun er utdannet førskolelærer og logoped og var rektor ved Tana montessoriskole fra 2002 til 2005.
Styreleder Svein Kollstrøm (f. 1960) er oppvokst i Tana. Han er bonde og har agronomutdanning fra Finnmark landbruksskole.

Artikkelen bygger på intervju høsten 2003.

Rektor Anne Smeland viser noen av de spesielle læremidlene som montessoriskolene bruker.
(Foto: Svein Lund)

Vi finner Tana montessoriskole i Søndre Luftjok, på østsida av elva. Skolebygget er ikke bygd som skole, men opprinnelig «driftshytte» for Statnett. Seinere er det ombygd og påbygd, men likevel er det i trangeste laget. Skolen starta i august 1999 og i skoleåret 2003/04 er det 69 elever, fordelt på klassetrinna 1–10. Elevene kommer fra nedre del av Tana kommune og fra nabokommunen Nesseby.

– Skolen er godkjent for 90 elever, forteller rektor, men her er ikke plass til flere elever enn vi har i dag.

Vi ber dem først fortelle om hvordan de i dag ser på striden som førte til at denne skolen blei oppretta.

– Om den samiske læreplanen hadde blitt tvangsinnført i dag, hadde det samme skjedd, svarer Svein Kollstrøm.

Samisk identitet for nordmenn og kvener?

– Det var spesielt formuleringene om formålet med samisk læreplan som var årsaka, fortsetter Anne Smeland. Det som førte til de skarpeste reaksjonene var vel at skolen skulle utvikle elevenes samiske identitet. Det hadde vært greitt om dette bare var en plan for undervisning av samiske elever på samisk, men ikke som eneste plan for et område der store deler av befolkninga ikke er samer eller ikke regner seg som samer.

Svein Kollstrøm legger til: – Da den samiske læreplanen blei innført, var det en kven fra Tana som uttalte i radioen: – Først var jeg kven. Så fortalte skolen at jeg var norsk. Nå skal skolen fortelle barna mine at de er samer.

– Jeg har jo lest gjennom hele den samiske læreplanen. Mesteparten av innholdet syns jeg er greitt. Vi har jo for eksempel bare godt av å lese om samisk historie. Men der var en del ting som jeg og mange andre har reagert på. En av dem er at elevene skal forberedes på å leve i det samiske samfunnet. Som om det fantes et samfunn som var entydig samisk. Og i den nasjonale læreplanen står det at elevene skal lære seg respekt og toleranse og forståelse for andre folkeslag. Men det er ikke med i den samiske læreplanen. I alle fall sto det ikke i den første utgava. Og hvorfor ikke det? Jeg fikk inntrykk av at innføringa av tvungen samisk læreplan for alle var en slags måte å rette opp feila som blei gjort med fornorskinga. Nå skal man liksom ta hevn.

Dårlig informasjon

– Informasjonen til skolene og foreldrene om den samiske læreplanen var dårlig, både fra departementet og fra kommunen, fortsetter Svein Kollstrøm. – Forskjellige folk sa forskjellige ting og det kom svært motstridende konklusjoner. På den ene sida sa departementet at ethvert barn skal møtes ut fra sin egen identitet, på andre sida sa man at den samiske læreplanen skulle følges slavisk, det kom ikke på tale å dreie den på noen måte.

Vi foreldre som protesterte mot innføringa av den samiske læreplanen hadde flere møter med representanter for departementet. Problemet er at i departementet der er det så mange man skal forholde seg til. Vi hadde bl.a. en underdirektør her oppe, han var fra Vestlandet. Han forsto ikke hvorfor vi protesterte. Da han kom trudde han alle i Finnmark var samer. Når vi hadde prata litt med han, så sa han at han skjønte godt at vi protesterte på å innføre denne læreplanen for alle.

Vi klaga til sivilombudsmannen over brudd på lover og regler i saksbehandlinga. Det var ikke samsvar mellom det som blei sendt på høring og det som blei innført. Og er det ei vesentlig endring skal det sendes på ny høring. Vi fikk medhold fra sivilombudsmannen om at den samiske læreplanen var ulovlig innført. Men hva hjalp det, planen blei jo innført likevel.

Alle skal joike!

Kollstrøm mener den samiske læreplanen må være skrevet for helt andre forhold enn dem han kjenner fra nedre Tana. – Jeg kan ta et par eksempler på hvordan en firkanta tolking av denne læreplanen kunne slå ut i vårt område. Det står i læreplanen at elevene skal kunne lage og framføre sine egne joiker. Dette kravet gjelder sjøl om elevene ikke har samisk som språk. Eldste sønnen min hadde en lærer som var bergenser, og han forlangte at ungene skulle joike. Sjøl sto han der med lukka øyne og bare nynna og liksom joika. Det var jo heilt vanvittig, for han kunne jo selvfølgelig ikke joike. Jeg prøver å lære mine unger at de skal høre på det lærerne sier, men det blir jo helt fortvilt. På et av møtene med departementet var rådgiveren for samiske skolespørsmål der. Så spurte jeg han om han oppfatta seg som same. Jo, det var han jo. – Så da vil jeg oppfordre deg til å ta en joik for oss, nå er vi bare seks voksne personer her. Nei, det ville han ikke, han kunne ikke joike. – Men, sa jeg, – likevel så går dere inn for at våre unger, som ikke kan et ord samisk, skal lage og framføre joiker for hele klassen.

Det står i den samiske læreplanen at ungene skal kunne fastsette hvor Sameland er. Jeg spurte rådgiveren om hva Sameland er, og han sa det er alle steder der samer til forskjellige tider har vandra. Ja, sa jeg, da er Oslo også Sameland. Nei, det ville han ikke være med på. Så jeg ga han et kart og ba han tegne Sameland. Men det ville han ikke.

Skolestreik og hjemmeundervisning

Av de seks kommunene der samisk læreplan blei innført, var det større eller mindre protester i tre; Tana, Porsanger og Kåfjord. Siden departementet hadde avgjort at alle skolene i forvaltningsområdet for samisk språk skulle ha den samiske læreplanen, blei protestene delvis kobla til krav om at kommunene skulle ut av forvaltningsområdet. I Kåfjord blei det diskutert om man skulle lage privatskole for å unngå den samiske læreplanen, men bare i Tana gjorde man alvor av det. Man danna «Foreldreaksjonen for nasjonal læreplan i Tana» og i september 1997 blei over 80 barn tatt ut av skolen. Skolestreiken ramma de tre skolene Boftsa, Austertana og Seida, sterkest slo det ut i Austertana der et stort flertall av elevene blei holdt borte. De fikk da hjemmeundervisning av foreldrene, delvis med hjelp av pensjonerte lærere.

Etter noen uker kom ei ny regjering som lova å løse problemet, og foreldrene lot barna gå tilbake til skolen igjen. Jon Lilletun var nå blitt utdanningsminister, og han hadde tidligere vist forståelse for kravet til foreldreaksjonen. 3. september 1997 sa han, ifølge avisa Dagen: «Løsningen er å utsette reformen et år og satse på et venteår når man oppdaget den meget sterke motstanden. Dette venteåret kunne de to skolekretsene med flertall for samisk hatt samisk læreplan, og de tre skolekretsene med flertall for nasjonal læreplan hatt nasjonal læreplan. I løpet av dette året kunne man ha brukt tid til å finne fram til en minnelig ordning. Etter mitt syn burde det fortsatt være muligheter for et slikt forlik.» Dette ga de aksjonerende foreldrene et håp, men i desember vedtok stortingsflertallet at de samiske læreplanene skulle gjelde i alle offentlige skoler i forvaltningsområdet for samisk språk.

Departementet endra noen av de mest omstridte formuleringene i den samiske læreplanen, bl.a. om å utvikle elevenes samiske identitet. Men de protesterende foreldrene slo seg ikke til ro med det. I følge Svein Kollstrøm var det for seint å snu:

– Nå blei de verste formuleringene seinere endra, men da var vi kommet så langt i arbeidet med å lage et alternativ at vi ikke ville snu. Det er vanskelig å leve på nykker fra departementet. Noen av foreldrene som var i Oslo på møte med departementet benytta anledningen til å skaffe seg kjennskap til alternativer. Vi vurderte steinerskole, montessoriskole og kristen skole. Etter flertallets mening var det bedre å bygge på pedagogikk enn på livssyn. Noen få trakk seg da det blei klart at det ikke blei en kristen skole. Steinerskole syntes vi var for spesielt, så vi endte med montessori. Vi visste vel ikke så veldig mye om dette skoleslaget da vi starta, men i dag er de fleste glade for at vi valgte som vi gjorde.


På montessoriskoler har hver elev sin egen arbeidsplass og elevene arbeider mer sjølstendig enn i andre skoler. (Foto: Svein Lund)	I alle klasserom er det hyller med læremidler som elevene kan bruke. (Foto: Svein Lund)

Hvorfor montessoriskole?

Montessoriskolene er oppkalt etter den italienske legen Maria Montessori (1870–1952). Hun utvikla en egen pedagogisk metode som ligger til grunn for montessoribarnehager og -skoler i mange land.

– Hva er det viktigste med montessoripedagogikken?

– Det er en annerledes måte å lære på, sier styrelederen. De siste åra har skolen vært alt for teoretisk.

Skolen presenterer ideene bak skolen slik:
«Maria Montessori erfarte gjennom sitt arbeid at når barn ble aktive på en positiv måte kunne de lære mye som i utgangspunktet virket umulig. Skolen bygger på hennes pedagogiske prinsipper og metoder med en klar innebygget progresjon. I motsetning til vanlig skole som går fra det nære til det fjerne tar vi utgangspunkt i de lange linjene og «de store fortellingene» for å gi sammenheng og oversikt før vi studerer detaljene. Vi bruker mindre lærebøker enn andre fordi vi anvender montessorimateriell som stimulerer til aktiv tenkning og konkretiserer abstrakte termer og begreper. Materiellet og oppgavene har fasit og gir elevene selv mulighet til å se om de har gjort rett. I tillegg til ferdig produsert materiell lager lærerne selv en stor del av materiellet som brukes.

Det er lite lærerstyrt undervisning. Læreren er tilrettelegger og veileder som skal tiltrekke og fange barnets interesse og oppmerksomhet for nytt stoff. Når materiell er presentert, eller nytt stoff gjennomgått velger barnet selv arbeidsoppgaver blant det som er tilgjengelig og i henhold til egen plan. De planlegger eget arbeid alene, eller sammen med andre, de formulerer problemstillinger og planlegger presentasjonen.

Eleven skal ha mulighet til å arbeide uforstyrret i lange tidsperioder og kunne konsentrere seg og fullføre en oppgave før det tar pause. Derfor er det tilrettelagt for individuelle pauser i løpet av øktene og felles utetid en klokketime midt på dagen. Vi er opptatt av å være mye ute og utnytte de mulighetene vi har i nærmiljøet.

Klasserommene er innredet etter fag, slik at elevene vet nøyaktig hvor de finner materiell og litteratur. Disse har fargekoder etter et spesielt system og progresjon. Elevene er delt inn i trinn – aldersblandede grupper; 1. til 3. klasse, 4. til 7. klasse og ungdomstrinnet 8. til 10. klasse.»

– Det er ikke gjort over natta å bygge opp en montessoriskole, forteller rektor. – Derfor er vi fortsatt under oppbygging. Man regner med at det tar 10–15 år å gjennomføre montessoripedagogikken fullt ut.

– Bevisste foreldre velger det de tror er den beste pedagogikken for ungene sine, sier styrelederen. – Dette er i dag viktigere enn spørsmålet om samisk læreplan. Man kan ikke drive en skole i årevis bare på ei sak. Når vi har starta montessoriskole er det derfor mye mer som ligger bak enn misnøye med den samiske læreplanen. Ideer om privatskole fantes i Tana før samisk læreplan kom opp – som alternativ til offentlig skole.

Ikke rikmannsskole

Når vi hører om privatskoler, tenker vi gjerne på skoler for barn av rike foreldre. Er montessoriskolen en rikmannsskole?

– Det argumentet kjenner jeg godt, sier Svein Kollstrøm. – Før vi begynte med dette, var jeg ikke tilhenger av privatskole. Vi er jo oppvokst i et sosialdemokrati. For å få en privatskole som ikke er for rike folk, og det er ikke denne, så må vi faktisk jobbe ganske mye sjøl.

Vi driver skolen på statstilskudd med tillegg av litt foreldrebetaling. Denne er på 800 kr. pr. måned for første barn, deretter 400 kr. pr. barn. I tillegg driver foreldrene mye dugnadsinnsats, som vask og vedlikehold, kjøring og tilsyn. I tillegg hender det at vi får gaver.

– Lærerne har også stått veldig på, legger Anne Smeland til, De har gjort mye ubetalt arbeid på overtid, skulle vi ha betalt for alt, hadde det aldri gått rundt. Vi er svært bevisste på økonomi. Siden vi ikke er en del av kommunens innkjøpsordning, velger vi sjøl hvilke forhandlere vi vil kjøpe fra. For foreldrene er det viktig at skolepengene er lave. Det skal være en skole for alle, ikke en rikmannsskole. Gjennomsnittsinntekta blant foreldrene er heller under enn over gjennomsnittet i kommunen. Vi må også si at mange lærere og ledelsen på de offentlige skolene i Tana har vært veldig greie med oss.

– Må man ha noen spesiell utdanning for å være lærer ved en montessoriskole?

– Det er ønskelig at lærerne på skolen er montessoripedagoger. Å rekruttere ferdig utdannede montessorilærere har vist seg vanskelig. I Norge har Norwegian Montessori College gitt tilbud om montessoripedagogutdanning i flere år. Dette studiet er basert på to år med intensive sommerkurs i Oslo hvor en lærer fag og metodikk med praktisk eksamen i oktober. Teoridelen er nettbasert med innlevering av essays, diskusjonsforum osv. og ei ukes skriftlig hjemmeeksamen. Noen studenter reiser til utlandet, hvor de har egne lærerskoler. Høsten 2004 starter Høgskolen i Nesna med årsstudium i montessoripedagogikk, desentralisert over to år.

For å få starte opp en montessoriskole er det et minimumskrav at minst en lærer har utdanning i montessoripedagogikk. Da skolen startet opp fikk vi tak i en utdanna montessoripedagog som hadde arbeidet ved en skole i USA. I år har vi to ferdig utdanna montessoripedagoger og en som er ferdig i oktober 2004. Det har vært stor utskiftning i personalet og vi satser på å rekruttere lærere med lokal tilknytning i tillegg til litt import sørfra. Noen av de ansatte har allmennlærerutdanning, mens andre har fag fra universitetet.

Ingen anti-samisk skole

– Allerede på de første møtene som var om å danne privatskole blei det tatt opp om at de som ville det skulle ha anledning til å lære samisk eller finsk som andrespråk. Det er motsatt av det som blei framstilt om at vi var rasister som ikke ville ha noe med det samiske å gjøre. Av 69 elever har i dag 15 samisk som andrespråk, mens 30 har finsk.

Vi har ikke lykkes i å rekruttere egen samisk lærer og baserer oss på timelærere som også arbeider på andre skoler. Begge gir uttrykk for å trives med arbeidet her, uten å oppleve det som et problem at skolen i sin tid starte opp som en protest mot samisk læreplan.

– Hva er det som avgjør elevenes eller foreldrenes valg av språk?

– Mange her i Tana er etnisk blanda, sier Svein Kollstrøm. – De som velger samisk eller finsk har det jo gjerne i slekta. I stor grad velger elevene sjøl, i en del tilfeller velger søsken forskjellig. Det viser at også annet enn familiebakgrunnen spiller inn. Mine unger har finsk. Far min var fjerde generasjons kven i Norge, men kunne ikke noe norsk da han begynte på skolen. Mor mi var norsk. Far min ville ikke lære oss finsk, så jeg snakker ikke finsk, men jeg vil at barna mine skal lære det.

– Du må ta med en ting, sier Svein Kollstrøm til slutt: – En fordel med denne skolen er at vi foreldre har fått et annet forhold til lærerne, nå har vi mye mer kontakt.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2