In English

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Edvard Masoni:

«Finnemissionen» og dens planer med hensyn til finnerne

Edvard Masoni og kullet hans på misjonsskolen i Stavanger, fotografert i 1896. Masoni foran litt til høyre i bildet.
(Foto: Misjonsarkivet)

Dette innlegget blei trykt i den norskspråklige sameavisa Waren Sardne 02.09.1911.

Ole Edvard Nilsen (1870-1930), som omlag 1897 tok etternavnet Masoni, var same fra Rana, foreldra kom fra Arjeplog i Sverige. Han var utdanna fra Misjonsskolen i Stavanger og reiste i 1897 som misjonær til Kina for Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Der grunnla han en misjonsstasjon i Yunyang. I 1902 gikk han ut av Kinamisjonsforbundet. Seinere utdanna han seg til lege i USA og arbeida som lege og misjonær i Kina. På 1920-talet var han forkynner på Vestlandet og de siste åra bodde han i Åkre i Sunnhordland, der han er gravlagt.

Masoni var aktiv i samisk organisasjonsarbeid på 1910-talet. I 1911 reiste han sammen med Elsa Laula Renberg rundt i Nord-Norge for å organisere samer. Masoni skreiv ei rekke artikler i Waren Sardne.

Gravstein Edvard Masoni

Edvard Masonis gravstein på Åkra kyrkjegard, Kvinnherad i Hordaland.
(Foto: Sunniva Skålnes)

Styret for «norsk finnemission» og det finske barnehjem i Rotsundelv har git en redegjørelse for sammenslutningen av disse to arbeidsgrene. Og her faar man klar besked om disse folks maal og midler. De taler et tydelig sprog. Man behøver ikke at være i tvil om, hvad de vil med «finnemissionen».

Her er noget av deres hjertesprog: «Vi vil her peke paa det meget vanskelige sprogspørsmaal. Her har barnehjemmets og finne-missionens bestyrelse den opfatning, at det vil være til velsignelse for den opvoksende slegt av finnerne efterhaanden at bli ført ind i det norske sprog og det norske folkelivs kultur, medens det samtidig er kristenpligt og menneskekjærlighet at lette overgangsaarene for den voksne og ældre del av finnerne til gjennem det paa finsk tale og trykte ord at meddeles det nødvendige til opbyggelse og anden aandelig utvikling. Idet vi saaledes vil søke at øve retfærdighet til begge sider, føler vi ogsaa, at vi vil komme til at staa loyalt til det arbeide for finnerne, som den norske stat til enhver tid fremmer i kirke og skole».

Av anførte uttalelser ser man, at formaalet med denne paagaaende «finnemission» i Norge er kort og godt et arbeide, som vil være med at myrde det finske sprog og kverke den finske folkeaand og tilintetgjøre finnernes nationalbevisthet. Dette «finnemissionsarbeide» er saaledes stik imot evangeliets aand og kristendommens væsen.

Herrens bud sier: «Hædre din far og mor. Og Jesus Kristus og hans apostler har virket og lært i overensstemmelse med Guds bud. Gud har git sprogene. Og den eller de, som gjør vold paa folks sprog, sætter sig op imot den levende Gud, som er sprogenes skaper.

Det fjerde bud indbefatter alt godt, som Gud har git fedrene. Deriblandt ogsaa sproget. Den eller de, som haaner og dræper et sprog, bryter det fjerde bud. Og nu vil altsaa disse «finne-missionsfolk» lære den opvoksende slegt av finnerne til at bryte dette hellige bud ved at vanvyrde det finske sprog og folk. En saa lav tankegang og et saa forvendt sind har jeg aldrig tænkt mig muligheten av i Norge.

Har da ikke finnerne som andre folk ret til oplysning i sit eget morsmaal? Og det finske sprog er intet laant mekanisk kraakemaal, men et av de fineste og rikeste sprog som tales i Europa.

Disse darroer taler om, «at det vil være til velsignelse for den opvoksende slegt av finnerne efterhaanden at bli ført ind i det norske sprog og det norske folkelivs kultur, medens det samtidig er kristenpligt og menneskekjærlighet at lette overgangsaarene for den voksne og ældre del av finnerne til gjennem det paa finsk talte og trykte ord at meddeles det nødvendige til opbyggelse og anden aandelig utvikling».

Herpaa svarer livets og sprogenes herre og skaper: «Søk først Guds rike og hans retfærdighet, saa skal de øvrige ting tillægges eder». Først den udødelige sjæls vel og siden de jordiske goder. Men «finnemissionen»s styre i Tromsø snur op og ned paa Herrens ord for at hjælpe darropolitikken og darromændenes stormandsgalskap. — —

Stakkars folk! Man snakker om «norsk sprog», naar man bruker det danske sprog med en forvrængt uttale. Derfor søker nu endel darromænd at danne eget sprog av brudstykkerne av sine fedres klangfulde maal. Og ingen kan si noget imot det. For dermed hædrer de far og mor, Og det har Gud sagt skal saa være. Men da har finnerne samme ret og pligt som darromændene.

«Finnemissionen»s styre taler ogsaa om «det norske folkelivs kultur», skjønt darroerne ikke eier nogen selvstændig kultur. Kinesisk og græsk — romersk med tysk, dansk, svensk, fransk, engelsk og amerikansk tillempning er da sandelig ikke «norsk». Hvori bestaar da «det norske folkelivs kultur» ?

Darroerne maa endog til Tyskland for at lære fornegtelse og bespottelse av den Gud, som har folkenes liv i sin haand. «Det norske folkelivs kultur» i den betydning, som darromændene vil ha det, er ikke indbydende. «Fornorskningsarbeidet» ellet rettere sagt darrofiseringsarbeidet, som styret for «finnemissionen» omtaler som et særdeles gode for den opvoksende slegt av finnerne, har desværre ikke vist sig at bære saadanne herlige frugter.

Tvertimot har darrofiseringen frembragt store aandelige vanskapninger. Man har opdrat finske ungdommer til at glemme sit morsmaal og foragte sit folk. Av den beskaffenhet er den «velsignelse», som hint arbeide har medført. I Rotsundelv barnehjem gaar man saa nidkjært til verks med darrofiseringen, at børn og foreldre forstaar ikke hverandre, naar de møtes. Det er rigtig pent gjort at berøve de smaa sit morsmaal.

Darroerne skraaler om sit morsmaal og sine fedres sprog; men samtidig vil de myrde og ødelægge et andet folks sprog. Dette er ingen kulturutvikling, men ukultur og barbarisk færd og handlemaate.

Den opvoksende slegt av finnerne bør og maa faa en sand oplysning paa det finske sprog og lære riksmaalet som et andet skolefag. Først da blir undervisningen en kulturbærende kraft og til velsignelse for finnerne.

I et land, hvor der bor to folk eller racer med like rettigheter, kan ikke det talrikere folk med nogen ret tvinge det mindre til at lære et fremmed sprog paa morsmaalets bekostning.

I De forenede stater søker de egte amerikanere at opmuntre indvandrerne til at bolde sine fedres sprog ved like. I flere av staterne har regjeringen oprettet lærestole i det danske og svenske sprog og har stillet store pengesummer til disse sprogs fremme og opmuntrer den skandinaviske ungdom inden unionen til at lære to sprog — engelsk og sine fedres sprog. Og dette maa betegnes som en rosværdig opførsel mot de indvandrede folk og vidner om et alsidig kultursyn.

Her maa man jo ta det i betragtning, at de indvandrede folk til Amerika er ikke landets egte børn. Og naar amerikanerne behandler de fremmede folk saa pent og hensynsfuidt, saa tror jeg ikke, det er noget urimelig og uretferdig forlangende av finnerne i Norge, at den opvoksende slegt av finnerne faar statens støtte og hjælp til at lære det finske sprog ved siden av riksmaalet.

Finnerne er Norges egte børn. Og som saadanne har de ret til at bruke det finske sprog baade i kirke og skole.

Edvard Masoni


Samisk skolehistorie 4