Sámegillii Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2.Davvi Girji 2007.
 Olav Malin var en ivrig skihopper til han var langt opp i 70-åra. Her hopper han i bakken i Suohpatluohkká i Guovdageaidnu. | Olav Malin (1922–2004) var fra Grunnes ved Kiberg i Vardø. Han gikk Øytun folkehøgskole og jobba i vegvesenet før han tok 4-årig lærerskole i Levanger. I 1950 kom han til Kautokeino for å være lærer på framhaldsskolen, og blei boende der. Fra 1966 var han rektor på ungdomsskolen og fra 1984 til 1990 skolesjef i kommunen. Olav Malin var hele livet en ivrig idrettsmann og dreiv med ski (langrenn, hopp, kombinert), fotball og friidrett. Siste året han deltok i skirenn for veteraner var i 2001. I dette intervjuet har vi konsentrert oss om framhaldsskolen, der han var lærer så lenge dette skoleslaget eksisterte i bygda. Intervjuet er gjort i april 2004, et par måneder før han døde. |
Allerede tidlig bestemte jeg meg for at jeg ville bli lærer. Men det var verken framhaldsskole- eller realskoletilbud, så det jeg fikk var et år på Øytun ungdomsskole (folkehøgskole), som da ennå lå i Havøysund. Det blei forresten ikke et helt år, for da kom krigen og vi måtte slutte tidligere enn planlagt. Så jobba jeg i vegvesenet og la opp penger til utdanning, samtidig som jeg leste for å klare opptaksprøva til lærerskolen. Mens jeg gikk på lærerskolen blei Statens lånekasse innført, slik at det blei mulig å få lån. Da jeg var ferdig på lærerskolen var det bra med ledige lærerstillinger. En av dem var på den nyoppretta framhaldsskolen i Kautokeino. I framhaldsskolen var det noe høyere lønn enn folkeskolen, og i tillegg var det mange undervisningstimer. Jeg hadde ikke mer enn såvidt sendt søknaden, før jeg fikk telegram fra skolestyreformann Jan Harr med spørsmål om jeg tok jobben. Saka kan umulig ha vært behandla i skolestyret, men jeg var vel eneste søker med lærerutdanning.
På 28-årsdagen min, 27. august 1950 kom jeg med buss fra Alta til Kautokeino, og her har jeg vært siden. Jeg fikk god mottakelse av skoleinspektør Alfred Larsen og av lærerne på folkeskolen. Det var Anders Bongo og Edel Hætta Eriksen som var faste lærere, ellers var det utskifting av de andre omtrent hvert eneste år. De lærerne som kom og dro hadde som regel ikke lærerutdanning.
 | Olav Malin med to elever på sløyden, 1951; f.v. Isak Isaksen Triumf fra Áidejávri og Henrik Henriksen Buljo fra Masi. (Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10) |
Som folkeskolen i den tida, var også framhaldsskolen delt i to kull; de fastboende som gikk på skole høst og vår, og flyttsamebarna som gikk fra november til påske. Det hendte at noen av de fastboende søkte om å få gå sammen med flyttsamene på vinteren, men jeg kan ikke huske at det noen gang var omvendt. Denne ordninga hadde vi helt til ungdomsskolen blei innført i 1966, fra da av var det helårsskole for alle. På framhaldsskolen hadde vi samme opplegget for begge gruppene, de fastboende og reindriftselevene. Men da ungdomsskolen starta, var det egen reindriftslinje noen år.
Første året hadde framhaldsskolen bare 6 elever i den fastboende gruppa. Seinere blei klassene større, et år hadde vi 30 elever i klassen. Da var det så trangt at jeg måtte klatre over pultene for å komme fram når jeg skulle hjelpe de elevene som satt bakerst.
Framhaldsskolen var en fin skole på den måten at det ikke var noen helt fastlåst læreplan eller fag- og timefordeling. Fagplanen var tøyelig, og det passa både lærere og elever. I Kautokeino la vi stor vekt på praktiske fag, det vil si husstell, søm og vev for jentene og sløyd i tre og horn for guttene.
Jeg hadde teorifag og sløyd for guttene. Vi laga mye av reinhorn. Vi kjøpte inn direkte fra reineiere. Horn var ikke så dyrt da som det har blitt seinere. Jeg var veldig interessert i dette, men kunne ikke så mye da jeg kom. Vi fikk låne modeller som vi forsøkte å etterligne og mange av elevene hadde allerede erfaring med hornarbeid. Jeg husker spesielt to av mine elever som laga svært fine ting allerede da og som seinere blei kjente som flinke handverkere – Johan Rist og Heaika Buljo. Av og til fikk jeg hjelp av Lauri Keskitalo, som da var statskonsulent i samisk husflid. Mens jeg jobba på framhaldsskolen tok jeg Statens sløydkurs for framhaldsskolelærere i Bodø over to somre. Der måtte jeg være instruktør i hornarbeid for de andre, sjøl om jeg slett ikke var noen ekspert.
Vi hadde ikke gymnastikksal, så vi gikk mye på tur. For eksempel kunne vi gå på ski til Ávži og tilbake. Det var mange spreke elever, en av dem deltok i kretsmesterskap i hopp og blei nummer 1, forøvrig med Bjørn Wirkola [2] på andre plass.
 | Olav Malin med elever foran framhaldsskolebrakka, 1953. Sara Mortensdtr. Hætta, Ellen Mathisdtr. Hætta, Elmo Margrethe Henriksdtr. Hætta, Kirsten Karen Andersdtr. Tornensis, Berit Karen Mikkelsdr. Bongo, Mikkel Johansen Eira (Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 10) |
Kommunen hadde vedtatt at framhaldsskolen fra starten skulle være obligatorisk for alle som ikke søkte annen utdanning. Noen ganske få søkte seg i stedet til realskolen i Alta. Det var helst barn av fastboende. Fra reindriftsfamilier kan jeg ikke huske at andre enn Ole K. Sara tok realskolen. Etter at Karasjok fikk ungdomsskole i 1958, var det en del elever som søkte seg over dit i stedet for å gå framhaldsskolen i Kautokeino. Etter framhaldsskolen var det slutt på skolegangen for de fleste, men noen søkte seg til heimeyrkeskolen, som var starta i 1952. De aller fleste elevene kom direkte til framhaldsskolen fra 7. klasse.
I tillegg til undervisninga hadde vi lærerne også plikter på internatet. Det var svært dårlig betalt, jeg husker vi regna ut vi hadde 25 øre timen for internatlærerjobben. Men folk var ikke så nøye på å regne kroner for alt de gjorde da som nå.
I kristendomskunnskap hadde vi noe samisk litteratur, som bibel, salmebok og katekisme. De som leste fra disse tekstene kunne da velge hvilket språk de ville lese på. Sjøl hadde jeg da både den norske og samiske utgaven foran meg, slik at jeg kunne følge med. I andre fag var lærebøkene bare på norsk. Det var ikke snakk om samisk som fag i den tida.
Mange av elevene hadde svært dårlig grunnlag. De hadde fått lite undervisning på grunn av krigen, i tillegg til problema med å få undervisning på et språk de forsto dårlig. Noen hadde i tillegg dårlige evner. Det var ikke noe tilbud om spesialundervisning i den tida. Derfor var det nok elever som gikk ut av både folkeskolen og framhaldsskolen uten å kunne lese. Samtidig var det andre elever som gjorde det godt. Både Alf Isak Keskitalo og Ole Henrik Magga var blant mine elever, og også andre som seinere har fått høyere utdanning.
Skolesangen for framhaldsskolen, høsten 1954Denne sangen fra framhaldsskolen i Kautokeino er funnet i Anders J. Bongos etterlatte papirer. Vi vet ikke hvem som har skrevet den, men vil gjerne ha et tips dersom noen lesere vet det. Trolig er sangen skrevet på norsk. Det er sannsynligvis Anders J. Bongo som har stått for oversettelsen til samisk, men vi kan ikke garantere det. Den norske versjonen har 9 vers. Vi gjengir her de 6 versa som er oversatt til samisk. |
| Tone: Jeg går og rusler på Ringerike Vi kom fra nord og fra andre kanter, Ja, for å lære litt mere regning På sløyden går det vel stundom snodig På internatet er også Nora Men lørdagskvelden, da må du vite Men nå er jula så nær oss kommen |
[1]
[2]