Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Lone Synnøve Hegg:

Eksistensiell skolehistorie fra Loppa

Lone Hegg
(Foto: Andreas Hegg)

Lone Synnøve Hegg (f. Jørgensen) er født i 1975 og oppvokst på Sandland i Loppa i Vest-Finnmark. Der gikk hun grunnskolen. Seinere gikk hun videregående skole i Alta og studerte ved Universitetet i Tromsø, der hun tok psykologi, nordisk og hovedfag i pedagogikk. Denne artikkelen bygger på hovedfagsoppgava Norsk eller samisk? I spenningsfeltet mellom eksistens og vitenskap.

Lone Hegg har arbeida som lærer og pedagogisk-psykologisk rådgiver. Hun bor nå i Vadsø og arbeider i Finnmark fylkeskommune, for tida som prosjektleder for Kunnskapsløftet.

Det er ikke noe samisk skolehistorie å snakke om her på 1900-tallet, sa en godt voksen mann fra Loppa kommune til meg. Når jeg spør en noe yngre kvinne fra kommunen, om hvilket forhold elevene på hennes skole hadde til det samiske, svarer hun at hun husker noen bilder av samer fra o-fagsboka. Selv om det samiske ikke har vært et verbalt tema på skolen i Loppa, har det vært et eksistensielt viktig tema for mange av oss, bevisst eller ubevisst.

Jeg er fra Sandland, en liten bygd i Loppa. Der bodde jeg til jeg var femten år. Sandland var verdens beste plass, helt til jeg ble tenåring. Da ble det verdens verste. Som fjortenåring hadde jeg mange ting å stri med. Blant annet irriterte jeg meg over utseendet mitt. Det meste var håpløst: tynn kropp, tynt hår, små øyne, små pupper, glippeglis og kviser. Men det aller verste var kinnbena. De stakk ut av ansiktet mitt og fylte hele speilet.

Sandland skole 1907
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling)

Skolen i Loppa

Det var ikke alltid lett å få lærere til en avkrok av verden. De som kom var sjelden fra Finnmark, men var oftest folk sørfra, med syngende dialekter og flagrende gevanter. Noen spiste tang og tare til middag, mens andre trivdes best barføtt, hele året. Vi elevene fikk nye impulser og noe å knise av i friminuttene. Disse lærerne visste antakelig like lite som oss om at folketellingen i Loppa fra 1845 viser at 60,6 % av befolkningen var samer. I 1920 synker dette tallet til 37,83 %, der finner og blanding av samer og finner også er inkludert. I 1970 sier 2,6 % av befolkningen, at de muligens er samer. Da er alle finner og blandingsfolk borte i folketellingen.

Loppa kommune består av mange små bygder, med kommunesenteret Øksfjord som den største bygda. Noen av bygdene er preget av det læstadianske, mens i andre bygder, for eksempel Sandland, finner du svært lite av dette trossamfunnet. Kan det tenkes at de læstadianske bygdene i Loppa bedre har tatt vare på den samiske kulturen og identiteten enn de ikke-læstadianske? Samtaler med en mann og en kvinne fra Sør-Tverrfjord, nabobygda til Sandland, støtter ikke dette. Selv om begge der kan fortelle om en større nærhet til det samiske språket, er det ingen av dem som ser på bygda som samisk, eller har sett på det samiske som noe tema. Selv om den tidligere nevnte mannen mener at det ikke er noe samisk skolehistorie å snakke om på 1900–tallet, kan han fortelle at da han gikk på skole i Loppa kommune, rundt 1940, kunne alle ungene samisk. Men da jeg spør om de snakket det på skolen, avkrefter han det på det sterkeste. «Nei, nei, nei, ingen av oss snakket samisk på skolen». En eldre kvinnelig lærer kan fortelle at bestemoren snakket samisk og at moren forsto samisk, men at det samiske aldri var noe tema, verken da hun var elev eller lærer i bygda.

Klassebilde av 4. klasse ved Øksfjord barneskole 1953. I bakgrunnen bygninga som ble brukt til skolebrakke før den nye skolen kom. Denne blei også brukt som skoleinternat Fra nærmest kamera og bakover, venstre rekke: Trygve Andersen, Ingolf Bye, Solveig Andersen, Gunnveig Magnussen, Steinar Aslaksen, Jens Børve, Ole Wirkola. Høyre rekke: Willi Flatmo, Gunnar Rydheim, Terje Johansen, Peder R. Winterseth, Torfinn Kiil, Solfrid Wilhelmsen, Hilde Bosch, Evy-Ann Larsen
(Foto: Jon Martin Alnes / Finmarksbiblioteket)

Hver sommer var det rein å se på Sandland. Da kom også samene. De var merkelige folk disse samene. Det var tydelig at mange i bygda hadde mindre positive ting å si om dem. Det at rein trådde ned gjerder og spiste opp hagene til folk, gjorde ikke saken noe bedre. «Fjellfinn» var et skjellsord vi brukte når vi skulle være riktig tøffe på ungdomsskolen. Noe stort annet forhold til samer, hadde jeg ikke. De bodde i Karasjok, Kautokeino og Masi, og reiste rundt med rein.

Det ubevisste tema

Samisk identitet har ikke vært et tema man har snakket om i Loppa. Likevel kan man si at det er et eksistensielt viktig tema for de aller fleste i Finnmark. Spør man om det samiske i de fornorskede områdene, kan man oppleve sinne, trykket stemning, forundring og spørsmål tilbake. De fleste har en holdning til det samiske. Mange har svært sterke meninger. Det kan man blant annet se gjennom debatter i media og alle diskusjonene rundt den såkalte retten til land og vann.

Nettopp fraværet av kunnskap om den samiske historikken i tidligere sjøsamiske kommuner, som for eksempel Loppa, viser at dette er et vanskelig tema. Hvorfor var det samiske fraværende på skolen i Loppa på 1900-tallet? Dersom man ønsker seg en historie, er det ingen problem å finne den. De fleste i Finnmark klarer å lete frem forfedre fra Sør-Norge, Frankrike, Sverige eller andre eksotiske strøk, dersom de bare leter lenge nok. I tenårene baserte jeg hele mitt opphav på en forbryter fra Gudbrandsdalen.

Familien min stammer fra Gudbrandsdalen. Ja, vi vet familiebakgrunnen vår helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. Peder Bjerk var dreng på en gård i Øyer i Gudbrandsdalen. I forbindelse med at han urettmessig ble anklaget for tyveri, slo han ned lensmannen. Han ble sendt på tukthus i Oslo, og deretter bar det til Finnmark. Barna og kona ble igjen på Øyer og han stifta ny familie i Alta.

Hvorfor ønsket jeg å være fra Gudbrandsdalen? Hvorfor koblet jeg ikke det jeg så i speilet med samisk opphav? Hvorfor brukte vi fjellfinn som et skjellsord?

Jeg ønsket nok å være mest mulig lik mine jevnaldrende. Dersom noen hadde fortalt oss om vår samiske historie, ville vi ha forstått det? Jeg har en vag erindring om at en lærer fra bygda fortalte oss i klassen om vi alle hadde noe samisk i oss. På den ene siden hørte jeg det, og husker det. På den andre siden tok jeg det ikke inn over meg. Da jeg i voksen alder fikk kunnskap om fornorskningen, tok det også lang tid før jeg plasserte meg i dette bildet, og deretter enda lengre tid før jeg så på meg selv som samisk.

Jeg hadde en underlig opplevelse her om dagen. Da jeg satt og tenkte på mine besteforeldre slo en tanke meg: Dersom de snakket samisk, var det vel fordi de var samiske? Underlig nok var dette en erkjennelse som nå først begynte å synke inn i min bevissthet. Pappa må ha vært samisk da. Teoretisk sett gjør det meg halvt samisk. Jeg måtte le litt... nei det kan umulig stemme at det er slik det er. Jeg så i folketellinga at bestefar snakket samisk. Begge foreldrene snakket også samisk, men han var pleiesønn. Derfor vet jeg ennå ikke om hans virkelige foreldre var samiske. Jeg tror kanskje det. Bestemor kan ha vært litt norsk. Det burde dessuten ikke bety så mye hvor mye samisk jeg er. Jeg kan ikke plutselig bare bli samisk. Det vil jeg ikke. Likevel blir jeg litt stolt når jeg blir presentert som same. Jo, det er veldig fremmed og jeg blir litt varm og flau, men jeg kjenner stolthet også. Da er ikke mitt såkalte etniske utseende noe å lure på eller skjemmes over heller. På en måte er det, som alltid har vært så negativt, litt positivt da. Det er ikke alle jeg har lyst å snakke om det med. Tror ikke jeg skal reise til Sandland og snakke om at jeg kanskje er same med det første! Det hadde blitt en helt annen sak enn å gjøre det i Tromsø. For jeg kjenner skammen.

Vår etniske tilhørighet og identitet er viktig for oss. Det som er viktig for oss setter gjerne i gang mekanismer vi selv ikke har full kontroll over. Mye skjer på det ubevisste plan.[1] Det er vanskelig å forstå at jeg kunne snakke nedsettende om samer og bruke fjellfinn som skjellsord, når mitt utseende så tydelig bærer preg av samisk opphav. En slik erkjennelse ble imidlertid fortrengt[2], og befant seg ikke i det bevisste rom før flere år senere.

Hets mot samene, både i spøk og alvor, er noe de fleste som bor i fylket har et forhold til. De fleste har hørt eller sagt noen samevitser. Mange har vært sinte på samene eller sett ned på samisk kultur og språk. Mange kan fortelle hvordan de har følt hetsen på nært hold. Jeg har ofte fått kommentarer for mitt samiske utseende, også fra folk fra Alta. På en måte jeg oppfatter som nedsettende, mener de bestemt at jeg må være fra Kautokeino eller Karasjok. Dersom jeg da sier at jeg vet at jeg har samiske trekk og at jeg faktisk er sjøsamisk, blir de brydde og dropper temaet. Når man rangerer en gruppe mennesker ut fra deres etniske tilhørighet, passer man inn under definisjonen rasist. Ironisk nok kommer man, i mange tilfeller, med rasistiske kommentarer om en etnisk gruppe, som man selv er en del av. Det kan derfor drøftes om rasisme er et riktig begrep å benytte når man skal drøfte det komplekse forholdet mellom samisk og norsk i Finnmark.

Den kollektive skammen

Skam kan føles lammende. I tillegg til det vonde ved å føle skam, er det ikke allment akseptert å føle skam. Det er ikke akseptert å skjemmes over at man er same. Slikt er det ikke lov å si, ikke en gang tenke. Denne skammen må derfor fortrenges, slik at skammen finnmarkingen føler over det samiske, kan være ubevisst. Skammen over å være samisk er lett å forstå på grunn av fornorskningen og hetsen. I mange generasjoner har vi blitt fortalt at samisk tilhørighet ikke er så bra som norsk. Det samiske språket er blitt nedvurdert og derfor gått tapt i mange familier. Ennå i dag blir samisk kultur og identitet diskriminert. Nå står finnmarkingene selv for store deler av denne diskrimineringen. Vi har lært å diskriminere det samiske. I tillegg er det et naturlig selvforsvar, for å slippe å bli diskriminert selv. Man kan si at det i Finnmark eksisterer en kollektiv skam over å være samisk, ved siden av stoltheten mange av oss også føler.

På individnivå forklarer dybdepsykologien[3] oss at slik som ethvert legeme kaster en skygge, har også psyken en skyggeside. For å kompensere for denne skyggesiden har vi også de mer siviliserte sidene: over-jeg og kultur-over-jeg.

Skyggens stemme sier:
Samer er stygge, små, primitive og ikke så mye verdt som nordmenn. Man vet når man ser en same, det er ikke til å ta feil av. Lone, du må ikke fremheve dine samiske sider – de er stygge. Hør på dialekten til de som er fra indre Finnmark, og enda holder på med samisk tull. De kan ikke snakke ordentlig norsk en gang! Du kan være glad for at du er blitt norsk. Det er selvsagt dumt at du ikke har sluppet unna de samiske trekkene. Kinnbena og øynene er ikke noe du trenger å være stolt av. De avslører deg. Du vet jo at uansett hva de sier, så er ikke det noe eksotisk eller flott å være same i Norge. Er du indianer, kan etnisitet være spennende i Norge, men ikke som same. Det er ikke bare søringene som ler av samene – alle ler av dem. Ordentlige finnmarkinger ler høyest.

Dine trekk er ikke rene og dine øyne er små. Se hvor stygt det er! Ikke tro at noen synes det er pent. Ønsker du virkelig å kunne et slikt stygt språk? Hør hvor grovt og primitivt det høres ut! Vet du ikke at samer er urenslige og uærlige? I tillegg er de farlige når de drikker! De utnytter systemet og tar fra oss pengene! Ikke la dem ta makta fra deg! Du er norsk! Tror du på tullpratet til bedreviterne? Selvsagt kan du få slippe å tenke på din samiske arv. Hvorfor skal du plages med det? Hvorfor skal du søke tilbake til noe som ikke har noe verdi? Hvorfor søke til det du egentlig skjemmes over? Se på de stygge koftene – du må aldri finne på å ta på deg noe slikt. Da vet jo alle hvor du kommer fra. Det er ille nok å komme fra Finnmark. Ta på deg bunaden og dyrk det rene, norske! Vil du også bli ledd av kanskje? Kall deg aldri samisk!

Over-jeg’ets skyldfølelse sier:
Du kan ikke si slikt. Du kan ikke en gang tenke slikt. Man skal ikke se ned på andre mennesker, det kan kalles rasisme. Du er et dårlig menneske som kan tillate deg å tenke slike tanker! I tillegg er du halvt same selv. Tenk på alle vennene du har som er av samisk slekt! Er ikke de fine og pene mennesker? Du vet om mange flotte samer. Det er fint med kofte. Kjenn bare etter – du har lyst på en flott Loppakofte! Samisk kultur er ekte og en del av deg. Du burde være stolt over å ha samisk tilhørighet og være en del av den fine kulturen, sammen med fine og kreative mennesker.

Kultur over-jeg’ets skyldfølelse sier:
Du skal elske din neste som deg selv. Det er ikke godtatt å mislike noen på grunn av utseende eller etnisitet. Den norske stat og nordmenn har ikke vært snille mot samer. Vi må være snille mot samene. Menneskeheten bør skjemmes for all urett som er gjort mot grupper av folk. Det har skjedd før og det skjer andre plasser, men det kan ikke skje her. Vi er et kultivert, høyt utviklet samfunn.

Kan det være positivt å vedkjenne seg en mørk skyggeside? Min erfaring er at gjennom å vedkjenne seg en slik side, er det lettere å ta avstand fra den og kjenne den igjen hos andre. Det vil ta tid for oss finnmarkinger å bli bevisst vår kollektive skam, og snu den til stolthet. På samme måte tar det tid for enkeltindividet å erkjenne den samiske tilhørigheten og finne tak i stoltheten. Uten å få kunnskap om historien er ungene på skolene i Loppa sjanseløse. Erkjennelsen starter med kunnskapen, så kan man kjempe med psyken på et senere stadium, for så å omsette i handling. Fra min oppdagelse av at besteforeldrene mine snakket samisk, tok det fem år før jeg meldte meg inn i samemanntallet. Jeg har planlagt å kjøpe meg Loppakofte, men har ennå ikke orket tanken på å gå på kurs i samisk. Det kjennes ennå ikke naturlig å snakke om det samiske med folk fra Loppa, men jeg tør å gjøre det. Med nesten alle.

En liten bit skolehistorie fra Loppa?

Trass i min kunnskap om fornorskningen, psyken og historien fra Loppa, får jeg dessverre vanskeligheter med å oppsummere dette som samisk skolehistorie. Med bakgrunnskunnskap fra Kåfjord i Troms, vet jeg at det ikke er uvanlig at vi sjøsamer får følelsen av at vi må unnskylde oss for å få være med i det samiske fellesskapet. Oppsummeringen blir derfor som følger: I 1845 var 60,6 % av oss samer. Rundt 1940 kunne mange av ungene på skolen samisk. Mange av oss vet at vi er samiske. Noen er til og med stolte av det. Vi har lenge hatt skole i Loppa kommune. I noen av bygdene er det til og med skole ennå. Da kan vi vel kalle dette en liten bit samisk skolehistorie fra Loppa?

Kilder:

Gamst, Leonhard / Samuelsberg, Harald: Loppas historie – Bygdebok for Loppa kommune. Loppa kommune 1983
Hegg, Lone: Norsk eller samisk? I spenningsfeltet mellom eksistens og vitenskap. Universitetet i Tromsø 2000


[1] Jeg bruker faguttrykk som jeg har hentet fra dybdepsykologien, og bruker dem i denne tradisjonens betydning, først og fremst basert på Carl Gustav Jung. For nærmere avklaring viser jeg til hovedfagsoppgaven min.
[2] Fortrengning: Sammenlign det ubevisste system med et stort forværelse, en slags salong, og det bevisste med et mindre rom. På terskelen mellom de to rommene står en vokter. Han sensurerer sjelsimpulsene og slipper dem ikke inn i det mindre rommet hvis han ikke liker dem. Når sjelsimpulsene har trengt seg frem til terskelen og blir vist tilbake av vokteren, da kan de ikke lenger bli bevisste; vi sier at de er blitt fortrengt.
[3] Carl Gustav Jung


Andre artikler i Samisk skolehistorie 2