Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Hans Hansen, 1986
|
Hans Hansen (1916-1994) fra Gåradak i Porsanger var småbruker og fisker. Gjennom fornorskingstida var han en av de fremste i Porsanger som holdt oppe samisk identitet, språk og kultur. Han var aktiv i samisk organisasjonsarbeid og kjent for sine mange avisinnlegg undertegna "Med samehilsen Hans Hansen". Hans fortelling om egen skolegang er gjengitt i Samisk skolehistorie 1. Dette innlegget skreiv han i avisa Ságat 15.05.1968. |
Har gjennom Porsanger Sami Særvi mottatt fra skoledirektørkontoret brosjyren «Velg undervisningsopplegg for ditt barn». — Dette gjør at det hos meg personlig dukker opp minner fra min barndom. Enn om slike muligheter hadde vært til stede i mine skoledager! Da hadde jeg sluppet å sitte på skolebenken uten mål og mæle (målløs p.g.a. at tungen ikke kunne tale norsk selv om øret gradvis begynte å forstå). All skoletid, dvs 96 skoleuker gikk den gangen til å slåss med tungens vanskeligheter - Innimellom måtte man forsiktig kaste blikket på norsktalende elever og spørre seg selv i sitt hjerte: «Hvorfor svarer ikke dere som har tunge som kan gå?» Og de gangene norsktalende elever ga sitt svar eller de gangene læreren selv måtte gi svaret, kunne vi samisktalende bare konstatere at vi satt med det rette svaret, men hadde ikke fått uttrykt det fordi vi hadde tunge som ikke ville lystre.
I mine barns skoletid har det vært de samme vanskeligheter og på en enda mer håpløs måte enn før. Lærere og andre på skoleplassen syntes ikke å tjenne noe til De Forente Nasjoners menneskerettighetserklæringene, som jeg en gang måtte nevne for den øverste skoleleder.
Om slike muligheter, som nå tilbys samisktalende barn, hadde vært til stede tidligere, så hadde kanskje noen flere sluppet å bli sendt til spesialskoler langt hjemmefra. Mange barn har nemlig måttet oppleve den bitre skjebne at de på grunn av språkvanskeligheter og tilpasningsvanskeligheter har fått «forflytningsstraff». — For å bøte på slike ting burde Norge for sin ære gi oppmuntring for slike barn.
En ting vet jeg — at det blant «Ola-nordmenn» er en mengde mennesker som ikke forstår og vet om disse ting mer enn at dagene har med å lysne og mørkne.
Det viser seg likevel at noen tok lærdom av den tida da vi var under tysk okkupasjon, og deres lærdom har bidratt til at man gradvis har gitt samene bedre kår.
Jeg må si det på følgende måte: La oss tenke oss at Ola-normanns rike Norge var blitt erobret av tyskerne for godt (hvilket ikke var ønskelig), og la oss videre tenke oss at Ola-nordmenn på tross av tysk okkupasjon hadde fått lov til å beholde tale- og skrivefriheten, men at majoriteten i det store tyske riket bestemte som de ville — ikke minst hva gjelder skolen og språket. Da kunne Ola-nordmann ha risikert å få slengt etter seg det skamfulle ordet (som ofte blir slengt etter samene) — nemlig: «Slutt å bruke det norske språk, for det er bare noen millioner skandinaver som forstår det, og du kommer ikke noen vei med ditt eget språk i det store tyske riket og heller ikke andre steder i verden!»
Da er jeg redd for at Ola-nordmann ville ha samlet seg i flokker — i demonstrasjonsflokker — for å skråle og skrike mot den slags! — Dette har samenes lille gruppe ikke greid å gjøre, — i deres lynne fins ikke slike tanker.
Så er det bare å håpe at Ola-nordmann tar dette eksempel ad notam før de neste gang tar samesakene til behandling slik at de ikke kommer i skade for å bagatellisere problemene!
Med hilsen
Hans Hansen
Indre Billefjord