Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Hans Guttorm:

Mekaniske fag på 1960-tallet

Intervjua og oversatt av Svein Lund

Hans Guttorm, Karasjok, 2005
(Foto: Svein Lund)

Hans Guttorm (Márgget Biret Hánsa) er født 1927 i Karasjok. Han tok mekaniker- og teknikerutdanning i Sverige og realskole og gymnas i Oslo.

Hans var den første læreren i mekaniske fag da slik utdanning blei starta i Kautokeino i 1960. Fra 1965 arbeida han i arbeidsmarkedsetaten i Alta og Karasjok.

Hans har i mange år vært aktiv i samisk organisasjonsarbeid, og han var med på å grunnlegge sameforeningene både i Oslo, Karasjok og Kautokeino. Han har vært ordfører i Karasjok, medlem av fylkestinget og Sametinget. I 2004 fikk han Samerådets ærespris.

Her forteller han i første rekke om tida da han var lærer på skolen som da hette Statens heimeyrkeskole for samer.

– Du var vel den aller første samiske læreren i mekaniske fag? Hvordan hadde du sjøl lært det du skulle undervise i?

– Man kan si at det skyldes krigen. Under krigen gjorde jeg litt undersøkelser der i Porsanger. Jeg så etter hva slags anlegg tyskerne hadde der. Så blei jeg redd for at tyskerne hadde oppdaga hva jeg dreiv med, og i 1943 måtte jeg rømme. Jeg gikk på ski over til Sverige og til slutt kom jeg til Stockholm. Der fikk jeg gå yrkesskole og lære mekanisk arbeid. Etter skolen arbeida jeg ei tid på et verksted, der laga vi bildeler og forskjellige andre ting.

På slutten av krigen var jeg med i den norske militærkompaniet som skulle til Skotland. Men så kom freden og avdelinga mi blei sendt til Trandum (militærleir 5 mil nord for Oslo). Enda kunne jeg ikke få dra hjem til Finnmark. Da jeg dimitterte fra militæret, tok jeg forkurs for teknisk skole i Drammen og realskole og gymnas i Oslo. Deretter dro jeg igjen til Sverige og tok teknisk skole i Gøteborg. Dette var bakgrunnen min for å undervise i «jern og metallfag», som det blei kalt i den tida.

Fylle tomme rom

– Hvordan var skolebygget og utstyret da du kom til Kautokeino for å være lærer?

– Yrkesskolen hadde bare vært i brakker og eget skolebygg var ferdig først i 1960. Det skulle være tre linjer: Mekanisk, snekker og søm. Og vi var bare tre lærere. Rektor var Sigurd Skoglund, som var fra Vesterålen. Han var også snekkerlærer. Berit Stueng fra Karasjok var sømlærer, og jeg hadde all undervisning i mekaniske fag og også teorifag som matematikk og norsk.

Da jeg kom dit i september 1960 var der ikke annet enn tomme rom. Før vi kunne begynne undervisninga måtte vi kjøpe inn alt av maskiner, verktøy og materialer til hver avdeling. Først like før jul kunne vi ta imot elevene, slik at det blei ikke noe helt skoleår det første året.

– Du hadde all undervisninga i mekaniske fag og i teorifaga. Du må ha hatt mange undervisningstimer i uka?

– Vel, elevene hadde 42 timer i uka og jeg hadde vel det samme. Og i tillegg var jeg vakt på internatet, annen hver kveld. Jeg hadde kone og to barn med da jeg flytta til Kautokeino, og det tredje og fjerde barnet er født der. Men det blei lite tid til å være hjemme.

– Enn elevene, hvor kom de ifra?

– I starten var de fleste fra Kautokeino, seinere kom de også fra andre steder i Finnmark. De første åra var det litt eldre folk, fordi det hadde ikke vært noe slikt tilbud tidligere. Fra det første året husker jeg bl.a. Klemet J. K. Hætta, Kautokeino, Nils Turi, Karasjok og Albert Johannessen fra Porsanger.

Uten læreplan

– Gikk undervisninga etter noen læreplan?

– Nei. Skolen var fremdeles «heimeyrkeskole», noe som betydde at det ikke var tanken at elevene skulle bli virkelige fagarbeidere. De skulle lære fag som var nyttig tilleggskunnskap når de skulle arbeide med reindrift og jordbruk.

En annen grunn til at det ikke var mulig å følge læreplaner var at vi måtte begynne helt fra bunnen, både i det praktiske arbeidet og i teorifaga. De fleste samiskspråklige elevene som kom til yrkesskolen hadde fått svært mangelfull grunnutdanning. Vi måtte nærmest stave oss gjennom norsken, da de kunne lite norsk og mange kunne knapt lese og skrive. Mange år seinere fortalte en av disse elevene at han ikke hadde lært noe «før du kom til Kautokeino og lærte oss å lese». Vi brukte de samme bøkene som ellers i Norge, men det gikk svært langsomt.

Etter hvert kom det flere elever fra andre steder, og de hadde lært mer på skolen. Det var en klar forskjell – når all undervisning var på norsk, så hadde de norskspråklige barna lært mer enn de samiskspråklige. Det virka også som at i Kautokeino, der det var internat, hadde barna lært mer enn i Karasjok, der det ennå ikke var internat i den tida da disse elevene var i folkeskolen.

Seinere blei skolen endra fra heimeyrkeskole til vanlig yrkesskole, og da begynte man å bruke nasjonale læreplaner. Men det skjedde først flere år etter at jeg slutta.

Slike skinnskraper (jiehkku) laga elevene på jern- og metall-linja tidlig på 1960-tallet. Først på 1990-tallet begynte man å ta opp igjen jiehkku som elevøving. Denne er fra Stabbursnes naturhus og museum.
(Foto: Svein Lund)

Skuter, kniv og jiehkku

– Hva laga dere i mekaniske fag?

– Vel, først måtte elevene lære å bruke verktøy og maskiner, bore, file, sveise osv. I den tida var det ennå ikke noen form for mekanisk verksted i Kautokeino, og folk kom til skolen med jernting som de ba oss om å reparere. Dette var i tida da de første snøskuterne kom. Det gjorde at vi hadde svært god kontakt med folk utafor skolen, og det gjorde opplæringa svært interessant for elevene. Vi laga også kniver, jiehkku (skinnskrape) og slike ting som var i bruk i samiske miljøer.

– Hvordan var det med språket på skolen, var det noe undervisning i eller på samisk?

– Vi hadde ikke samisk som fag. Klasseundervisninga var på norsk, men sjølsagt snakka jeg samisk med enkeltelever. Vi hadde både samisk- og norskspråklige elever. Og sjøl hadde jeg ikke lært å lese eller skrive samisk og hadde fått all mi fagutdanning på norsk og svensk.

– Du fungerte også som rektor ...

– Ja, nesten et år var jeg vikar for Skoglund, det var 1963–64. Jeg begynte da å arbeide med planer for utvidelse av skolen, for den var allerede alt for trang. Tanken vår var allerede da at skolen skulle bli omtrent som den har blitt nå. Men dessverre gikk det lang tid før det blei noen utvidelse, slik at det var svært trangt i mange år. Som rektor hadde jeg da god kontakt med styret, det var ingen problemer mellom styret og skolens ledelse, slik det har vært noen ganger gjennom skolens historie. Styreleder var da Oddmund Sandvik, som var trygdesjef i Kautokeino kommune.

I den tida da Hans Guttorm arbeida i Kautokeino kom de første skuterne. Denne modellen fra først på 1970-tallet fant vi i 2006 på mekanisk avdeling ved Samisk videregående skole og reindriftsskole.
(Foto: Samiskelever fra Sørøya)

Samepolitiker

– Du har ikke bare arbeida med skolesaker da du var lærer, men også som samepolitiker.

– Jeg har vært med å starte tre sameforeninger; i Oslo, Karasjok og Kautokeino. Da vi starta sameforeningene var de viktigste sakene: skole, arbeid og kultur. I Oslo Sámi Searvi hadde vi allerede fra starten tanker om hvordan man skulle forbedre skoletilbudet for samene, særlig når det gjaldt videregående opplæring.

Da jeg slutta i Kautokeino i 1965 flytta jeg til Alta, for å arbeide som yrkesrettleder. Da var jeg med i Arbeiderpartiet, og ei tid var jeg leder for Alta Arbeiderparti. Representantskapet gjorde vedtak om å støtte arbeidet med å bygge den såkalte indre riksveg mellom Karasjok og Kautokeino, og oppretting av samisk gymnas, men i fylkestinget gikk våre representanter imot. Da journalistene spurte hvorfor de ikke fulgte representantskapets vedtak, svarte de at det var Hans Guttorm som hadde narra folk der. Da gikk jeg ut av Arbeiderpartiet og siden har jeg ikke deltatt i norske partier. I stedet gikk jeg med i Samefolkets liste og da denne stilte til valg første gang i 1973, var jeg førstekandidat. I arbeidet til samelista var skolesaker svært sentralt.

Yrkesrettleder

– Da du arbeida som yrkesrettleder på 1960- og 70-tallet var det vel ganske andre forhold enn i dag?

– Det var ikke så lett å få utdanning i Finnmark og ofte hadde verken ungdommen eller foreldra så stor motivasjon for skolegang etter grunnskolen. Arbeidet mitt var å motivere ungdom for å søke seg på skoler. Jeg måtte først forklare ungdommen hva slags utdanna folk og arbeidsplasser vi trengte her i Finnmark, og så hjelpe dem å søke og finansiere utdanninga. Jeg reiste mye mellom skolene, over hele Finnmark. Jeg besøkte grunnskoler, folkehøgskoler og videregående skoler. Noen ganger måtte jeg gå til fots, for å snakke med ungdom og foreldre som bodde på steder uten veiforbindelse.

Spesielt godt husker jeg en avsidesboende ungdom som var svært flink på skolen og som ønska å søke Norges Tekniske Høgskole. Men for å komme inn der krevdes praksis, og det kunne han ikke få i hjemkommunen. Jeg lova å ordne den saka. Jeg ringte til sjefen min, fylkesarbeidssjefen, og to dager etterpå hadde han ordna praksis på Svalbard. Det gikk veldig bra, han dro dit, tok utdanning på NTH og seinere har han hatt godt arbeid. Jeg kunne nevne mange lignende eksempler.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2