Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Greta Skuterud:

Den nye «lær’inna» i Lerresfjord

Fortalt til Ellen-Astri Lundby

Greta Medalen kom rett fra lærerskolen i Kristiansand til Lille Lerresfjord for å undervise, men selv om hun var ”søring” gikk hun svært godt overens med elevene.
(Foto utlånt av Greta Skuterud)

Greta Medalen (seinere gift Skuterud) fra Varteig utenfor Sarpsborg kom som nyutdannet lærer med småskolepedagogikk som spesialfag til den sjøsamiske bygda Lille Lerresfjord nordvest for Alta i 1963 da hun var 22 år gammel. I løpet av de to årene hun var der, ble hun selv skolestyrer og fikk et godt innblikk i hvor vanskelig det kunne være å skaffe kompetente lærerkrefter til «fjordhollan» langs kysten av Finnmark.

Ellen-Astri Lundby har intervjuet Greta Skuterud om tiden ved skolen i Lille Lerresfjord fra 1963 til 1965. Intervjuet er også basert på hennes notater.

En tidligere elev ved skolen, Torfinn Thomassen, som hadde Greta Medalen som lærer, bidrar også til artikkelen.

Da Greta Medalen gikk på Lærerskolen i Kristiansand (1960–63) ble hun og de andre lærerstudentene kjent med at det var stor mangel på utdannede lærere ved skolene i Nord-Norge. Den unge østfoldingen tok utfordringen på strak arm og søkte på en stilling ved Rognsund internatskole i Talvik kommune1, men hun ble oppringt av skolesjef Thronsen som ønsket å få henne interessert i post i Lerresfjord. Det var ikke veiforbindelse fra Alta på østsiden av fjorden på den tiden, men lokalbåten gikk annenhver dag mellom Alta og Hammerfest med anløp av alle «fjordhollan». Skolesjefen fikk likevel overtalt den ferske pedagogen til å ta denne stillingen, og hun fikk beskjed over telefon om at hun var ansatt ved den tredelte Lerresfjord skole som lå i Lille Lerresfjord.

Da Greta Medalen ble satt i land på kaia i Lille Lerresfjord i 1963 visste hun at dette var et sjøsamisk distrikt, men at det ytre sett var få spor av samisk identitet.

– Fornorskningen var kommet langt. Alle barna snakket norsk og kalte meg »lær’inna», så jeg behøvde ikke å tenke på eventuelle språkproblemer. Så du kan godt si at mine forgjengere hadde gjort en god jobb, men det er klart at jeg var betenkt over at norske lærere hadde vært med på å utslette det samiske morsmålet spesielt i sjøsamiske områder, sier Greta Medalen.

– Men selv om alle barna i bygda snakket norsk, brukte de voksne samisk seg i mellom. Barna forsto nok hva de sa, men de brukte ikke samisk selv. Jeg hadde inntrykk av at mange voksne hadde moro av å snakke samisk når jeg var i nærheten, men det lå ikke noe mer enn litt ert i det. Jeg følte ikke på noen måte at jeg ble holdt utenfor.

På sjøsamisk grunn

Skolesjef Thronsen hadde orientert den unge læreren om at samer i tusener av år hadde bodd langs kysten av Finnmark og livnært seg med fiske og fangst. Denne gruppen kalte han sjøsamer. Han sendte henne også et lokalhistorisk hefte. Greta har ikke tatt vare på dette heftet som hun den gang oppfattet som veldig nyttig og informativt, men i et julebrev fra Lerresfjorden i 1963 som hun fremdeles har, refererer hun til heftet. Her ble det fortalt at etter skoleloven 1889 skulle «omgangsskolen» opphøre, og det første skolehuset i Lerresfjord krets ble oppført i 1893. Det var få samiske lærere og ikke lærebøker på elevenes morsmål, og undervisningen måtte foregå på norsk. Etter århundreskiftet ble samisk ikke lenger brukt i skolen ved Altafjorden. Dette var slik hun oppfattet informasjonen i heftet som 22-åring og formidlet det i julebrevet til sine venner fra lærerskolen.

– Det gjorde et dypt inntrykk å lese hvordan skolen og norske lærere dermed ble redskap i fornorskningen av både samer og kvæner. Jeg drømte om at kanskje en av mine elever kunne utdanne seg til lærer og komme tilbake og gi støtte til egen kultur og samisk morsmål.

Elevene i Lille Lerresfjord er ute og henter bjørkeris til fastelaven.
(Foto: Greta Medalen)
Skoleturen til Alta for elevene i Lille Lerresfjord ble en stor opplevelse der de fikk oppleve skøyteløp med datidens stjerner som ”Kupper’n”, Per Ivar Moe, Kees Verkerk, Ard Schenk med flere.
(Foto: Greta Medalen)

Fra uro til ro i skolen

I tiden før Greta Medalen ble ansatt, hadde det vært uro rundt skolen i Lille Lerresfjord. Noen foreldre var misfornøyd med undervisningen og nektet å sende barna på skolen.

– For meg ble det viktigere å arbeide for at barna skulle oppleve gode skoledager enn å gå inn i konflikten. Jeg konsentrerte meg om undervisningen og følte meg trygg som lærer. Det var en stor opplevelse å komme til Lerresfjorden og bruke det jeg hadde fått med meg fra lærerskolen. Jeg hadde også den fordelen at jeg selv hadde gått på fådelt folkeskole. Det vil si at vi hadde elever fra flere klassetrinn i samme undervisningsgruppe. Jeg underviste for eksempel elever fra første, andre og tredje klasse sammen, og heldigvis hadde jeg erfaring med at noen kunne sitte med stille arbeid, mens læreren gjennomgikk nytt stoff med de andre. I tredje klasse gikk det bare en elev, og hun fungerte av og til som hjelpelærer for de som var yngre enn henne. Det var vel 50 elever på skolen i den perioden jeg var der.

På barnas premisser

At hennes undervisningsform fungerte bra kan en av hennes tidligere elever fra 6. klasse i 1963 skrive under på. Torfinn Thomassen som hadde blitt utpekt til urokråke av tidligere lærere, følte at han ble sett og forstått av Greta Medalen. Vanligvis var han ikke noe til å gjøre lekser og tegnet heller kladdebøkene fulle av kampfly og krigsscener inspirert av datidens tegneserier som Kommando og Spion 13, men den nye «lær’inna» fikk han til å åpne bøkene og gjøre oppgavene sine.

– Greta Medalen var en virkelig god pedagog som både foreldre og barn hadde tillit til, sier Torfinn Thomassen. Han beklager at det ikke var flere som henne i skoletida. Selv sluttet han skolegangen etter 7-årig folkeskole, men tok senere kurs i snekkerfaget og en 2-årig fotografskole i Danmark. – Det skal vel heller ikke legges skjul på at det også hjalp at «lær’inna» var både ung og pen!

I undervisningssituasjonen oppsto det av og til spesielle utfordringer, forteller den pensjonerte læreren. Noen ganger måtte hun bare legge vekk lærebøkene. De var skrevet av søringer og handlet stort sett om miljøer som barna der nord ikke kjente seg igjen i.

– Jeg husker da jeg skulle lære barna bokstavene. Vi var kommet til E i leseboka og der sto det E for ekorn, men elevene visste ikke hva et ekorn var. De hadde jo aldri sett ett. Jeg valgte først å tegne et ekorn på tavla og fortelle litt om dette koselige dyret og synge den muntre barnesangen om Nøtteliten. Det å tegne var et lurt knep for å engasjere dem. Øynene sto på stilker.

Jeg kan heller ikke huske at det sto noe om samer eller fiskere i lærebøkene, i så fall var det om reindriftssamer og Lofot-fisket.

Tredje og fjerde klasse fremføring av blokkfløytespill.
(Foto: Greta Medalen)
Første klasse i Lille Lerresfjord (1963/64 ?) feirer advent.
(Foto: Greta Medalen)

Til byen for å svømme

Under brenningen av Finnmark høsten 1944 ble alle hus og den gamle skolebygningen brent, og den nye skolen i Lille Lerresfjord sto først ferdig i 1951 med to klasserom på rad, materialrom og en lærerbolig i den andre enden.

– Det fantes ingen spesialrom verken til sløyd eller gymnastikk, men vi fant løsninger i klasserommene eller utendørs.

Jeg opplevde at barna i Lerresfjord oppholdt seg mye på kaia eller i båt i all slags vær, og ble betenkt over at de aldri hadde hatt noen form for svømmeopplæring eller livredning, så jeg kontaktet en som kunne gi oss mulighet til å besøke et svømmebasseng i Hammerfest. Jeg tok med de største barna dit til vanntilvenning og svømmeopplæring gjennom en skoleuke. Det ble en skikkelig skoletur.

– Flere av barna hadde ikke vært i byen før og knapt nok sett en bil. Noen var så fortumlet at de gikk rett på lyktestolpene. Vi bodde og sov på gulvet hos Frelsesarmeen. I Hammerfest fikk jeg også oppleve nordmenns dårlige behandling av urbefolkningen, da noen av guttene våre var ute og lekte alene. Plutselig kom de løpende inn og var lei seg. Jeg spurte hva som hadde skjedd, og de sa at de var blitt kalt for «fjellfinn». Jeg skjønte jo at de opplevde dette som mobbing. Vi prøvde å snakke om det å være «fjellfinn» eller same, men det var vanskelig. Heretter var vi tilstede hele tiden der elevene var, siden de var blitt redde for bygutta.

Andakt og teater

Et halvår etter at Greta Medalen begynte i sin første lærerstilling, endte hun også opp som skolestyrer. Den gamle skolestyreren hadde blitt syk under juleferien på Vestlandet og kom aldri mer tilbake! Det ble litt av et ansvar, men hun trivdes med de varierte oppgavene. Skolen kunne få all hennes oppmerksomhet. Det var heller ikke så mye annet å finne på!

«Lær’inna» og styreren i en og samme person måtte tjene mange interesser i bygda. En gang i blant leide hun inn en «passende» film fra Filmsentralen og inviterte til kino på skolen med kretsens vidunder – filmapparatet! Andre ganger akkompagnerte hun andakter på skolens trampeorgel, og til juleavslutningen forberedte hun skuespill om juleevangeliet. Det ble øvd på replikker, sunget tostemt og spilt blokkfløyte.

– To ivrige og flinke søstre hadde viktige roller og oppgaver, men de kommenterte det ikke. Etter at de hadde avsluttet øvingen en dag, kom en annen jente bort og sa at de to søstrene ville ikke få lov av foreldrene til å komme på juleavslutningen.

Greta Medalen forsto ikke hvorfor, så hun spurte husverten som kunne fortelle at de to søstrene kom fra en læstadiansk familie. Sang, spill, pynt og fjas var synd for dem.

Kulturopplevelser

– Jeg ble oppriktig lei meg for den klemmen jeg hadde satt disse to flotte jentene i, og jeg tok turen hjem til dem samme ettermiddag. Dette hjemmebesøket var en utrolig opplevelse for en søring. Familien hadde mange barn, og de to jeg hadde på skolen, var de yngste. Jeg snakket med faren deres, og midt oppe i det som for meg så tungt og trist ut, fikk jeg en dyp respekt for han og resten av familien. Jentene virket trygge i sin stilling, men jeg hadde vondt av at de ikke hadde sagt fra til meg. Så var det bare å gå i gang med en ny rollefordeling til juleforestillingen.

Utpå vinteren tok «lær’inna» med seg de eldste skolebarna på overnattingstur til Alta for å oppleve skøyteløp med kjente løpere som Knut «Kupper’n» Johannesen, Per Ivar Moe, Kees Verkerk, Ard Schenk med flere. Alle hørte radio når det var skøyteløp, og rundetider ble notert flittig i de tusen hjem den gangen. Men nå skulle elevene få oppleve det i virkeligheten. Det ble suksess, og løperne la spesielt merke til den applauderende gjengen som holdt interessen oppe gjennom 10.000 meteren. «Heia, Moe!»

Vårens eventyr

To ganger opplevde Greta Medalen føringen av rein fra fastlandet over Vargsundet til Seiland om våren. Dette var som 17. mai og julekvelden på en gang for både voksne og barn i bygda.

– På lang avstand fikk vi se reinflokken som kom ned fjellsida som en orm. I fjæra stilte kystfiskerne i Lerresfjorden med båter for å hjelpe til når reinen skulle svømme over sundet.

Hun fikk selv være med i en av småbåtene. Da reinen begynte å svømme i ring og det var fare for at de kunne drukne, så hun hvordan en reineier kastet lua midt i flokken og at den spredte seg. Første gangen hun opplevde dette i 1964 gikk samene på ski og flokken svømte selv. Neste gang våren 1965 var skiene byttet ut med snøscootere og reinen ble prammet over med en stor båt.

– Det var utrolig rart å få oppleve et slikt skille i reindriften.

17. mai-feiring

En av oppgavene til skolens ledelse var å stelle til 17. mai, og hvert år ble det arrangert et tog langs snøskavlene i bygda. Veien fra kaia til skolen ble ikke brøytet, for det var ingen andre motoriserte kjøretøy i Lerresfjorden enn en traktor.

– Vi balanserte langs en «geiterygg» av tiltråkket snø og is, mens vi sang av full hals: Vi ere en nasjon vi med! Wergelands kjente 17. mai sang passet godt for barna i Lerresfjord.

Det å gå i tog og vifte med norske flagg er vel noe av det «norskeste» man kan gjøre, men læstadianerne var ikke begeistret for den slags feiring, og barna deres fikk heller ikke lov til å delta. Men det hadde ikke Greta Medalen fått med seg den gang. Senere er det blitt fortalt henne at noen av disse barna snek seg med i toget uten at foreldrene visste det. Men de passet alltid på å gå på oversiden av toget inn mot fjellet så ingen skulle se dem fra kjøkkenvinduet.

Etter to lærerike år som lærer i Lille Lerresfjord tok Greta Medalen farvel med bygda for å videreutdanne seg.
(Foto: Greta Medalen)
Greta Skuterud er i dag pensjonert og bor i Ås kommune i Akershus
(Foto: Ellen-Astrid Lundby)

Tårevått farvel

Da Greta Medalen begynte å tumle med tanken på å søke seg bort fra Lerresfjorden, var det ikke fordi hun ikke trivdes. Hun var forlovet med en odelsgutt til et småbruk der og hadde så smått begynt å se for seg en tilværelse som kombinert skolestyrer og gårdbruker. Nå begynte hun å kjenne på et begrenset sosialt liv langt fra egen familie og venner. Det var ingen andre ungdommer i bygda. Unge gutter og jenter tok seg arbeid andre steder i Alta eller Hammerfest, på større fiske- og frakte-båter eller reiste bort for å utdanne seg. Det så heller ikke ut som om de kom tilbake, når de først var dratt vekk.

For den unge «lær’inna» ble det et tøft valg å ta.

– Jeg gråt mye fordi jeg hadde hatt det så lærerikt og opplevd stor tillit blant barna og foreldrene i Lerresfjorden, men jeg bestemte meg for å ta et år etterutdanning i musikk for å få adjunkt-kompetanse og for å komme meg vekk.

– Jeg våget ikke å stole på at jeg ville trives med et familieliv i en helt annen livssituasjon og sosial setting enn den jeg var vant til. Vi brøt forlovelsen med de beste ønsker for hverandre. Jeg pakket alt mitt og sa farvel til trivelige, vakre Lerresfjord.

Så fulgte studier i Trondheim og senere familieliv og varierte oppgaver i barneskolen i Ås – som fru Skuterud. Pensjonisten ser gjerne tilbake på et rikt liv som lærer med verdifulle erfaringer fra tiden i Lerresfjord.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6