Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Ola Graff, Tromsø 2008
|
Ola Graff er født i 1949 og oppvokst i Tromsø. Han er konservator for Nordnorsk folkemusikksamling ved Tromsø Museum - Universitetsmuseet og er også kjent som musiker, bl.a. fra Nordnorsk Visegruppe. Graff har magistergrad i musikkvitenskap med avhandlinga Joik som musikalsk språk. Litt om nordsamisk joik ut fra Per Hætta som tradisjonsformidler. Han tok doktorgraden i 2002 på avhandlinga Joik på nordkysten av Finnmark. Undersøkelser over en utdødd sjøsamisk joiketradisjon. Ei revidert utgave av denne er seinere utgitt som bok under tittelen Om kjæresten min vil jeg joike. Han skriver her om skoleforhold i Snefjord i Måsøy, ut fra opplysninger han samla i forbindelse med doktorgradsavhandlinga, dokumenter fra Statsarkivet i Tromsø og intervju. |
I visitasberetninga fra Måsøy 1897 får vi vite at de to indre kretsene, Snefjord og Lillefjord, hadde fått ei ukes tillegg i undervisningstida, slik at hver nå hadde 5 uker. Måsøy skolestyre vedtok i 1907 å dele Snefjord i tre avdelinger med 12 ukers undervisning for hver avdeling, og Lillefjord i to avdelinger med 9 ukers undervisning. I 1916 var skoletida utvidet til 14 uker i året. I skoleåret 1927/28 hadde hver krets 40 skoleuker. Fra å ha vært minimalt med skolegang, økte skoletida raskt i løpet av forholdsvis få år.
Stiftsdireksjonen hadde lagd instruks for hvordan lærerne skulle arbeide i distrikter med flere språk. I 1870 var det utarbeidet en Instruks for Lærerne i de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Tromsø Stift som påla lærerne «med al Flid» å arbeide for fornorskning. I 1880 kom en fornyet instruks. Første paragraf slår fast at lærerne skulle «med yderste Flid» arbeide for å utbre det norske språk.
Et viktig redskap i fornorskninga blei det såkalte Finnefondet. Lærerlønna var ikke så stor, men lærerne kunne søke om lønnstillegg for ett år om gangen fra dette fondet hvis de var lojal mot den nevnte instruksen. Søknaden skulle først innom presten til påtegning og deretter prosten, før den gikk til Stiftsdireksjonen. De fleste lærerne søkte om slike ekstratildelinger.
 | I Kobbefjorden blei skolen først holdt i en liten gamme. Men i 1894 kom det et nytt skolehus, utvendig å se til som en gamme, men innvendig med panel og med store vinduer. Bildet er av det nye skolehuset, som var i bruk til 1912. For læreren i Snefjord var det 10-12 timers gange over fjellet til skolehuset i Kobbefjorden. (Foto: Bernt Thomassen) |
Matheussen var nok som de fleste lærere, innstilt på å arbeide for fornorskning. Etter at han kom til Måsøy kommune, sendte han inn søknad om tildeling fra Finnefondet omtrent hvert eneste år. Søknadene gir oss et lite innblikk i forholdene han arbeidet under, så vi skal følge dem gjennom flere av disse årene.
Søknaden for 1876 fikk anbefaling, selv om sognepresten Carl Dons i Måsøy ikke hadde anledning til å bli nærmere kjent med arbeidet. Men det blei vist til at Matheussen hadde vært i kommunen fire år tidligere, og den gang fått tillegg. Så blei det føyd til at «I 2 kredse må han undervise udelukkende på Lappisk».
Søknaden for 1877 blei anbefalt på det beste av Dons, men det blei tilføyd at for ca. 70 elever måtte samisk benyttes i større eller mindre grad.
Søknadene for både 1878 og 1879 fikk også anbefaling. Dons anså at Matheussen viste flid og dugelighet, og at han gjorde framgang. Men i 1879 blei det tilføyd at «Det Lappiske sprog måtte ved undervisningen i større eller mindre grad anvendes for 43 børns vedkommende».
Søknaden for 1880 blei anbefalt av Dons, «uagtet jeg ikke har fundet fremgang i Matheusens fornorskningsarbeide, som jeg antager, man kunde vente». Dette var første gang det direkte uttrykkes en viss misnøye.
Lars Jørgensen Eldevik fra Vestlandet blei i 1879 ansatt som lærer blant samene i Måsøy. Han sluttet etter i 1 ½ år, for «å sitte halvt nedsnødd i Snefjord hele dagen i ukevis med nogen lappebarn og sjelden adgang til å tale med et civilisert menneske, det var just ikke tiltalende» (Jensen 1999 s.28f).
I Eldevik sin søknad til Finnefondet for 1880 får vi vite at han har et «meget besværlig distrikt». Undervisninga må for det meste foregå «på børnenes eget sprog». Snefjord er en «udelukkende Lappisk kreds, … kun Finsk tales i hjemmet». Sjelden eller aldri kommer folk i dette området «i berøring med Nordmænd».
 | T.v. Lærer Peder Matheussen (1845-1925) og kona Marianne. Han innrømte sjøl at han ikke var så ivrig med fornorskningsarbeidet som han burde. (Ukjent fotograf / Utlånt av Ola Graff) T.h. Peder Matheussens søknad om lønnstillegg av Finnefondet 1909
|  |
Også utenom undervisningstimene var læreren blitt forpliktet til å passe på at norsk blei anvendt av elevene. I instruksen av 1880 heter det i § 12 at «Læreren skal nøie iagttage, at han altid under Omgang og Samtaler med Børnene udenfor Undervisningstimerne følger den samme Hovedregel, som ved nærværende Instrux § 3 er fastsat for Undervisningen, og saaledes anvender væsentlig det norske Sprog som Meddelelsesmiddel» (mi understreking). I tillegg heter det at lærerne stadig burde søke å innprente foreldre viktigheta av norskkunnskaper. Myndighetene ønsket altså å dirigere og overvåke lærernes arbeid også utenom undervisningstida.
Som kommentar til søknaden fra Matheussen av 1881 blei det framholdt at instruksen måtte gjøres gjeldende, men at «det Lappiske sprog endnu nogen tid bliver at anvende ved christendomsundervisning i Snefjord og Lillefjord kredse på grund af de særegne forhold der, idet der på disse steder kun findes Lappisktalende».
I søknaden for 1884 innrømmer Matheussen at «Det lappiske sprog anvendes i større og mindre grad under undervisningen for samtlige børn».
Antakelig som unnskyldning for dårlige resultater skriver Matheussen i søknaden for 1885–86 at «Børnene i Snefjord – Lillefjord kredse har ingen anledning til omgang med norsktalende udenom skolen».
Som anbefaling til søknaden for 1886 blei det bemerket at Matheussen arbeidet med flid, men at det var liten framgang i fornorskninga på grunn av stor motstand, fordi «Børnenes Forældre i disse Kredse mere end andensteds i Prestegjeldet seigt fastholder sit lappiske Sprog og sine nationale Sædvaner».
Til søknadene for 1893 og –94 kommenteres det at søkeren følger instruksen, men at han har «store vanskeligheder» i arbeidet, og at det er «et usedvanlig besværligt distrikt».
I oversendelsen av søknaden for 1895 skriver Måsøy skolestyre at «Lærer Matheussen følger sin instrux i al den udstrekning, som der under de høist vanskelige forhold, hvorunder han arbeider, er mulig». Og i 1896 skriver skolestyret at «Lærer Matheussen har det vanskeligste distrikt i Maasø», men at han «følger sin instrux i al den udstrekning forholdene tillader det».
I 1898 kommenterer skolestyret at «Hr. Matheussen arbeider under meget vanskelige forhold i et yderst vidstrakt og tungvindt finnedistrikt». Men de mener også at hans arbeid for fornorskninga har «baaret ret god frugt».
I 1899 argumenterer skolestyret for at han bør få økt tilskudd. «Hr. Matheussen følger sin instrux og er en meget dygtig lærer», og som til tross for at han hadde et stort distrikt med 12–14 mils utstrekning, hadde nedlagt et godt og trofast arbeid i fornorskningas og opplysningas tjeneste i en lang årrekke. Det redegjøres for at fornorskninga møtte motstand: «Befolkningen der næsten udelukkende er lappisk, er sløv og ligegyldig, uden sans for oplysning eller forstaaelse af dens betydning og til dels opagiteret til ligefrem uvilje mod skolen». Her får vi vite at det fantes en direkte og aktivt argumenterende motstand mot fornorskninga. I 1900 het det at Matheussen har et «yderst besværligt distrikt og udelukkende med finnebørn at gjøre».
Ennå så seint som i 1927/28 da lærer Gunnar Olsen søkte om støtte, blei det kommentert at han arbeidet i et av de vanskeligste distriktene.
Gjennom nesten alle år blei det altså klaget over at de indre fjordstrøkene var et spesielt vanskelig distrikt med ei samisk befolkning som motsatte seg fornorskning. Så når lærerens arbeid ikke ga de forventede resultatene, blei det hele tida unnskyldt med de vanskelige forholdene, men at læreren gjorde det beste han kunne ut fra forholdene.
Under prostevisitasen på Måsøya i 1872 møtte skolelærerne Matheussen og Larsen med 27 av 66 møtepliktige barn. «Børnene viste, på enkelte undtagelser nær, at være meget vel underviste».
Under prostevisitasen i 1879 møtte kretsskolelærer Matheussen. Men av 101 møtepliktige, møtte kun 37 barn, fordi, som det blei sagt, visitasen var ubekjent for den største del av allmuen inne i fjordene, hvor det ikke er noen postgang.
Matheussen var tilstede under bispevisitasen i 1881 og under prostevisitasen i 1883. I 1885 var han ikke til stede, men møtte til bispevisitasen i 1888 med 3 barn. Men resultatene var dårlig. «Det Kundskabstrin hvorpaa Børnene stod, viste sig i regelen at være meget lavt».
I 1890 uteblei han, men det møtte likevel 5 barn fra hans krets. De fikk god attest både i lesing og kristendom. Under bispevisitasen i 1892 møtte Matheussen med 7 av 16 barn. Han forsøkte å samtale med barna om den 5. bønn, «men deris Kjendskab til den og til Katekismen i det Hele viste sig at være maadelig. Ligesaa stod de fleste af dem meget tilbage i Lesning af Norsk, hvorimod flere af Børnene leste ret godt Finsk». Det er altså tydelig at Matheussen har brukt mye samisk i undervisninga.
Ved den neste visitasen i 1894 uteblei Matheussen med skolebarna sine. Her møtte bare 9 av 72 visitaspliktige barn. Årsaken blei forklart med lange veger og kort varsel, men også ved foreldrenes sløvhet og likegyldighet. Men vi kan undres på om han bevisst lot være å komme etter den negative erfaringa fra visitasen i 1892.
Matheussen møtte ikke på noen flere visitaser gjennom hele resten av lærertida si, så vidt jeg kan se. Vi hører for eksempel om at han i 1898 ikke var møtt fram, og at han i 1900 og 1902 var fraværende. I 1904 var «Matheussen fra Slotten … verken selv tilstede eller nogen af hans Børn», og i 1906 opplyses at Matheussen var fraværende, og ingen av hans barn var møtt opp. Visitasprotokollene forteller ganske tydelig at de geistlige herrer ikke likte dette og uttrykte misnøye med det.
Det er fristende å tro at det neppe var tilfeldig at Matheussen lot være å møte opp på visitasene. Både finnefondssøknadene og visitasberetningene gir antydninger om hva som skjedde, nemlig at han nok har prøvd å bruke norsk i undervisninga, men har møtt store vansker. Det ser ut til at han etter hvert antakelig har gitt opp å bruke norsk i undervisninga og derfor ikke oppfylte forventningene fra de norske myndighetene. Stiftsdireksjonen var klar over det dilemmaet lærere kunne komme i. De skriver at «Det ligger en Fristelse for den i Lappisk eller Kvænsk vel bevandrede Lærer til i Undervisning og Samtale snart at gribe til de fremmede Sprog for at gjøre sig forstaaelig for Børnene» (Rundskriv 1880). Matheussen har antakelig etter hvert funnet det for vanskelig og meningsløst å skulle bruke norsk i et reint samisk område. Det kan synes som han skjønte at barna måtte få undervisning i sitt eget språk hvis de skulle lære noe, og at tilegning av kunnskap var viktigere enn fornorskningskravet fra myndighetene.
At det antakelig har vært slik, får vi bekreftet i et notat fra skoledirektøren på begynnelsen av 1900-tallet som forteller at «undervisningen har til i fjor været drevet utelukkende på lappisk», og i en rapport fra 1907 hvor det heter at all undervisning i disse kretsene de seinere årene hadde skjedd på samisk. Peder Matheussen synes å ha vært en lærer av sjelden kvalitet som etter hvert gikk sine egne veger, på tvers av det unisone fornorskningskravet fra myndighetene.
 | T.v. Kapellet i Slåtten sto ferdig i 1896. Det blei bygd for å motvirke forkynnelsen til Wringsted som hadde dannet en samisk frimenighet. (Ukjent fotograf / Utlånt av Ola Graff) T.h. Snefjord gamle skole, 1907
|
 |
I Snefjord blei det reist et statsinternat som blei tatt i bruk 6. januar 1908, hvor Snefjord og Lillefjord krets blei slått sammen. Dette var det første internatet i kystdistriktene i hele Finnmark. Hvorfor nettopp her?
I begrunnelsen fra skoledirektøren het det noen få år tidligere: Befolkningen er lappisk, fattig og vankundig. Undervisningen har til i fjor været drevet utelukkende på lappisk, og skolens hele stell har ladet meget tilbage at ønske. Ved mitt besøg sidste høst var av 23 børn bare 6 tilstede, uden at noget var gjort for at rette denne uorden. 50 % forsømmelser har vært det gjennomsnittlige, og der anførtes alminnelig, at det ikke kunde nytte til at føre børnene til skolen, da der var intet at medsende dem til at leve af og hus ikke at oppdrive. Der er en del finnegammer ved skolen. Men de er for opptatt til at kunne afgive plads for noget større antall af fremmede børn.
I et brev til skoledirektøren fra Måsøy skolestyre i 1907 het det: Man har meget vanskelig for at faa børnene i Lillefjord til at møde paa skole… Annerledes ville det blive, om de kunde inkvarteres. Da ville man have dem paa skolen hele tiden, naar man først fik dem dit. Myndighetene hadde altså i Måsøy et nesten reint samisk område hvor skoleundervisninga gjennom mange år ikke hadde resultert i den fornorskninga som var ønsket.
Det fantes altså en høyst oppegående religiøs, politisk og kulturell opposisjon i Snefjord-området som viste til «tidens krav» og som uttrykte en klar samisk sjølfølelse. Det er ikke utenkelig at dette har skremt myndighetene, slik at det blei en av grunnene til at nettopp Snefjord blei valgt for internatutbygging. Klageskrivet blei referert i Stortinget og oversendt regjeringa. Men jeg kan ikke se at samene noen gang fikk svar, bortsett fra at kanskje svaret blei internatutbygging.
Når skoledirektøren skriver at befolkninga var «vankundig» synes det ut fra det vi har sett, at de langt fra var «vankundig», men at det heller handlet om at befolkninga var kulturelt og språklig svært sjølbevisst og motsatte seg fornorskninga, og at dette var problematisk for myndighetene. De indre skolekretsene i Måsøy synes å ha vært et av de sterkeste sjøsamiske områdene i hele Finnmark.
 | Skoleinternatet i Snefjord. Det i det hele tatt å få ungene på skole, var et viktig argument for å bygge internat. Her skulle de lære både norske skolefag og norsk oppførsel. (Ukjent fotograf / Utlånt av Ola Graff) |
Den første bestyreren for internatet blei Johan Matheussen (f. 1876). Han var sønn av gammellæreren, var vokst opp i bygda og snakket samisk. Han var lærer på internatet fra 1908 fram til han kullseilte i 1910 og omkom. Han synes å ha vært tilhenger av fornorskning på en helt annen måte enn faren. I et brev fra Johan Matheussen til skoledirektøren 10.01.1908 forteller han om «en liden finnegutt herinde – nu 11 år gammel». Hans foreldre satte seg med all kraft mot at gutten skulle lære at lese norsk. «Jeg oversaa helt foreldreviljen og forlangte af gutten, at han skulde læse norsk».
Etter han overtok Gjertrude Giæver et par år, dernest Gunnar Olsen. Gunnar Olsen kom fra Tana og snakket samisk. Flere informanter har fortalt at han brukte samisk som hjelpespråk i undervisninga.
Fornorskningslinja vant fram til slutt, etter at Snefjord-området var blitt utsatt for massiv fornorskning gjennom utbygging både av skoleinternat og kapell. Likevel synes det som om elevene i Snefjord-området for det meste har hatt lærere som var velvillig innstilt til å bruke samisk i undervisninga, og som har gjort skoledagene mye lettere enn de ellers ville ha vært.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]