Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Christen Brygfjeld

Beretning om folkeskolen i Finnmarks byer og landdistrikter for femåret 1915-20

I. Byskolen.

Mens der i 1915 blev undervist 1305 barn i folkeskolen og 305 i andre skoler, var der i 1920 henholdsvis 1250 og 278, en tilbakegang på 4,44 %.

Både i Hammerfest og Vardø arbeider folkeskolen for tiden under meget trykkende og ugunstige forhold på grunn av husnøden. De gamle skolebygninger som for en lang årrekke tilbake blev bygget efter den daværende tids behov er nu altfor små og kan på langt nær skaffe plass for alle barn som skal søke skolen. Man har derfor i lengere tid vært henvist til å benytte leiede lokaler på forskjellige steder ute i byen - en ordning som i mange tilfelder har forvoldt adskillig ulempe, både for dem som skal søke skolen og for dem som skal undervise. Disse lokaler er som oftest lite tjenlige til skolebruk, da de er små og trange og kun kan avgi plass for et mindre antall elever. Følgen herav er at man har måttet forøke både klassenes antall og lærerpersonalet.

De planlagte nybygninger, som var oppe før krigen er på grunn av dyrtiden blitt utsatt inntil videre, og uvisst er det, når de kan komme til utførelse. Byenes økonomiske stilling er for tiden yderst dårlig; nedsunket som de er i en avgrunn av gjeld, vil de i en lang tid fremover være ute av stann til, selv med den beste vilje å kunne sette igang og fullføre opbyggelsen av de nye skolebygninger eller foreta noget til forbedring av de mislige forholl. Nogen større lån kan de vel neppe opnå, og selv om de det kunde, vilde det blot føre til en forværrelse av deres økonomiske stilling og økning av skattebyrden. Man har således intet annet å gjøre enn å ta det med tålmodighet og vente på bedre tider.

Lærernøden som ellers ute i landdistriktet har gjort sig så sterkt gjeldende, har man ikke merket no videre til i byene, idet man der altid har de ledige poster besatt med habile krefter. men den stadige uro med fra- og tilflytning av lærere har forvoldt adskillige vanskeligheter for skolen. De yngre lærerkrefter har i regelen efter en ganske kort tid benyttet den første og beste anledning til å søke sig derfra til en eller annen by sørpå og postene er da ofte under ledigheten blitt betjent av mindre duelige vikarer. Tildels kan også enkelte av disse "flyttfugler" ha hatt en lengere tids permisjon i forveien for å utdanne sig videre i ett eller annet specialfag, og når de så er ferdige, drar de sin vei. Folkeskolen har hatt liten nytte av dem.

På denne måte er det småbyene her nord som kommer til å være rekrutteringssteder for de større byer sørpå. Å hindre dette "flytteuvesen" kan man vanskelig gjøre. Det eneste måtte da være å forhøie lønningene så betraktelig at ingen vilde opnå noen økonomisk fordel ved å flytte derfra. Dette har man vistnok i et enkelt tilfelle forsøkt; men desverre fikk det ikke den tilsiktede virkning, idet der også enkelte steder sørpå kunne opnås like gode vilkår. Og nu kan man ikke strekke sig lengere. Al ting ligger nede og man har mer enn nok med det som er.

Lærerlønningene har i løpet av 5-året steget nokså sterkt. Følgende tabell viser forholdet;

I gjennemsnitt for alle byer er lønnen fra 1916 til 1919/20 steget med 40.93%

Fra 1. juli 1920 ble lønningene for lærerpersonalet i Hammerfest forhøiet således:

Lærere gr. lønn kr. 4500 toplønn for gifte kr. 8000 ugifte kr. 7300

Lærerinner " 3750 " " " 6650 " 5950

Skolesøkningen har ikke vært så god som man kunde ønske. Forsømmelsene utgjør for beretningsåret 18673 dager mot 17991 i 1915, eller 6% av årets samlede skoletid. For Hammerfest er forsømmelses-procenten 8.14, og for Vardø 8.17. Derimot er Vadsø kommet betydelig ned med sine 3.91%,. I 1915 var forsømmelsene for byene henholdsvis 4.47, 8.07 og 5,52%.

Skolene er ganske bra utstyrt med inventar og lærermidler.

Skolekommunenes antall var i 1920 ialt 20, altså det samme som i 1915 med 146 kretser og skoler. Der blev i beretningsåret undervist ialt 6183 barn fordelt på 371 klasser. Disse tall viser nogen økning fra 1915, idet der da var 5779 elever i folkeskolen med 349 klasser. Tilveksten som i 5-året utgjør 404 barn eller 7 % er størst i Sør-Varanger, hvortil der i de senere år er innflyttet fra andre distrikter en hel del folk son har fått beskjeftigelse som arbeidere og funksjonerer ved A/S Sydvarangers gruber og jernverk i Bjørnevann og på Kirkenes.

Det har i de senere år vist sig at man i de fleste kommuner har fått en bedre forståelse av nytten å ha klassedelte skoler. De udelte skolers tall svinder mer og mer inn for hvert år. I siste 5-årsperiode er antallet gått ned fra 44 til 29. Interessen for en bedre skoleordning synes på mange steder i distriktet å tilta, idet der nu i motsetning til tidligere tider, da man fannt selv det dårligste godt nok, stilles nokså store og vidtgående krav til en bedre skoleordning m.h.t. nybygning av skolehus, klassedeling og utstyr.

II. Landsfolkeskolen.

Kommuner og kretser.

Skolehus og lærerboliger

For å illustrere forholdet skal jeg anføre hvad fylkeslægen i en av sine innberetninger om inspeksjon av en del skolehus uttaler om en av disse gamle rønner, hvor der også er interneringsrum for skolebarnene. Han skriver bl. a. :

"Skolestuen og interneringslokalet var i en faldefærdig bygning hvor vind og sne har uhindret passasje gjennem vegger og tak. I vinter måtte pikene en natt flytte inn i gutteværelset på grunn av sneen som føk inn. Matkokning og spisning foregår på soveværelsene. Der var overordentlig skittent og ustelt i soveværelsene. Køiene var til 2 og 2 og ordnet i 2 holder. Vann måtte bæres langveis fra. Hele bygningen bør hurtigst nedrives."

Sådan er også tilstannen på flere andre steder hvor man er henvist til å benytte de gamle skolehus, som der i en lang årrekke ikke er gjort no ved. Men det er ikke så liketil å kunne få no nytt istedet. Et skolehus som før krigen f. eks. kostet omkring 30000 kroner vilde man i 1920 knapt kunne få fullført for 80000 kroner. Å forøke bevilgningen efter samme forhold som prisstigningen vilde kun fore til sprengning av budgettene, særlig da fylkesskolekassens som skal yde ¾ av byggesummen. Noen sterkere påkjenning enn hvad den har hatt i det siste, vilde den ikke kunne tåle. Dertil kommer også at kommunenes økonomiske stilling er blitt betydelig forværret i den senere tid på grunn av de mislige fiskerier og vanskelige avsetningsforhold for fiskeproduktene. Der har vært liten fortjeneste for fiskerne og handelsmennene. Skattene står ubetalt for flere år og hoper sig op til restanser som for flere kommuner svarer til 2 á 3 års budgetter. Følgen herav er at mange kommuner står til rest med betydelige beløp av fylkesskatten, som de er ute av stann til å kunne betale. For 1920 utgjorde kommunenes restanser til fylkeskommunen 33 % og senere er de øket en hel del.

Også med hensyn til lærerboliger står det i en del kommuner ikke så bra til som ønskelig kunde være. Flere lærere har som bolig kun et eneste rum og en hel del av boligene består av i små rum med et lite kjøkken. De eldre boliger er også i regelen for små. Lovens bestemmelse om at de skal være på mindst 3 værelser og kjøkken er et nokså tøielig og ubestemmelig begrep, hvad størrelsen angår. Det har også desverre mange kommuner benyttet sig av. For å kunne skaffe det fulle antall; "mindst 3 værelser og kjøkken" har man bare delt et værelse som i forveien kunde være i knappeste laget, i 2 rum med en panelvegg for på denne måte å opfylle lovens krav.

Der finnes enda kommuner som synes at det mindste er godt nok, når det gjelder lærerboliger, og knurrer over at "Normalplanen til bygninger for folkeskolen på landet" er for stort anlagt og vil søke å få selv de mindste størrelser for lærerboliger redusert. Men i det store og hele er de fleste lærerboliger som har vært opført i de senere år upåklagelige med hensyn til størrelse og innredning.

Innbo og læremidler.

De nye skoler er nogenlunde bra utstyrt med inventar og læremidler. Hertil yder fylkesskolekassen 2/3 til anskaffelse. Der benyttes i regelen ved de større klassedelte skoler tomannspulter av størrelse 2, 3 og 4 og i skoler med mindre klassedeling er størrelsen 3 og 4 almindelig, men der finnes dog ennu noen skoler utstyrt med de gamle langpulter for 4-6 barn og med løse benker av samme lengde. Skap til opbevaring av skolesakene har man nu i alle skoler, undtagen der hvor man benytter leiede lokaler. Der er det som oftest dårlig bevendt med utstyret. Ordentlige pulter finnes som regel ikke. Det er langbordet eller langpultene som her gjør tjeneste. Skap til opbevaring av skolesakene mangler på de fleste steder. Og andre ting enn de få undervisningsmidler læreren kan føre med sig er sjelden å se.

Man kan derfor ikke undres over at folk fra disse stedmoderlig stillede kretser, som når de har hatt anledning til å se en velordnet skole andre steder kan synes at deres egen er no ynkelig smått stell og stiller sine krav om å få en bedre skole. Og hvis så ikke deres ønsker og krav kan bli efterkommet med det samme, opstår der misnøie, som kommer til utslag på forskjellig vis. Og fremkaller vanskeligheter for skolemyndighetene, idet de som oftest får skylden for det hele.

Lærere og lønninger. Vikarkasse.

utdannelse eller ikke gjorde han den samme nytte. Men senere når der kom en utdannet lærer, begynnte de å merke forskjellen. Selv gode lærerposter med jordvei og god familiebolig var det i mange kommuner umulig å få lærere til. Ved utgangen av 1920 var 1/5 av fylkets samlede lærerposter ledige. I Vardøy herred med 6 fullstendige lærerposter hadde man ved årsskiftet 1920/21 kun 1 utdannet lærer.

For delvis å avhjelpe lærernøden besluttet Finnmark fylkesting i 1919 å yde ubemidlede menn og kvinner av fylket rentefrie lån til ophold ved lærerskoler på betingelse av at de efter sin utdannelse overtok post i fylket og mange har benyttet sig herav og kommet sig inn på lærerskolene.

Den eneste og sikreste utvei til avhjelp av lærermangelen vilde være å forhøie lønningene. Det er da senere gjort og nu da dette skrives er omtrent alle lærerposter i distriktet besatt med utdannede lærere.

Lærerlønningene har i femåret gått adskillig op. I 1915 var ukelønnen kr. 29,00 og kr. 24,00 henholdsvis i storskolen og småskolen. Alderstilleggene efter loven.

Senere blev de forhøiet således henholdsvis for lærere i II og I avdeling;

I 1916, ukelønnen til kr. 34,00 og kr. 28,00, alderstilleggene til kr. 200,00 og kr. 125,00.

I 1917, ukelønnen til kr. 40,00 og kr. 33,00, alderstilleggene uforandret.

I 1918, ukelønnen til kr. 50,00 og kr. 42,00, alderstilleggene som før.

I 1919 blev alderstilleggene forhøiet til kr. 250,00 og kr. 175.

og fylkestillegget av samme størrelse som et alderstillegg.

I 1920 blev atter alderstilleggene forhøiet til kr. 300,00 og kr. 200,00, fylkes tillegget til kr. 400,00 og kr. 300,00. Dertil blev der bevilget et ekstraordinært fylkestillegg på kr, 400,00 og kr. 300,00, som et forsøk på å stanse lærerutvandringen og opmuntre lærere fra andre distrikter til å søke post i Finnmark. Det gjorde vistnokk også sitt at man fikk beholde størsteparten av de lærere som ellers vilde ha søkt sig bort; men noen nevneverdig tilgang av nye lærerkrefter fikk man ikke før 2-3 år senere.

Samtlige kommuner har fått forhøiet statsbidrag til lærerlønningene.

Fylkesvvikarkassens virksomhet har vært tilfretsstillende.

I førstningen var det vistnokk en del kluss med innbetalingen av kontingenten. En hel del av de utestående restanser måtte strykes son uerholdelige, men efter at planen blev forandret således at kommunene blev tilpliktet å sørge for at lærerne står som medlemmer av kassen og innbetaler kontingenten har dens stilling vært god.

Regnskapet for 1921-22 fremviser en beholdning på kr. 11647,14.

Skolesøkning og forsømmelser.

Staten har nu 11 skoleinternater i drift, nemlig i :

Dette siste blev ferdigbygget i november 1920 og tatt i bruk straks over nytår 1921.

Flere internater vil senere komme til.

Mange kommuner har også innrettet internater i de nye skolebygninger, men de er jo betydelig mindre.

Utenom intematkretsene har skolesøkningen i kretser under lignende forhold gjennemgående vært lite tilfredestillende.

Forsømmelser på grunn av sykdom og annen gyldig grunn har gjort sig sterkt gjeldende og fremviser noen store uhyggelige tall. De skyldes for den største del de ondartede forkjølelses- og andre smitsomme omgangssykdonner, som har gått som farsotter omkring i distriktene. Særlig slem var den såkaldte "Spanskesyke", som i løpet av høsten og vinteren 1918/19 gikk over hele distriktet og forårsaket mange dødsfall. Difteri og meslinger har på sine steder forvoldt adskillige forsømmelser likesom også "skabb-syken" eller "klåen" som har har vart utbredt blandt den lappiske befolkning, hvor urensligheten gjerne er mere fremtredende, har føiet et større antall dager til på forsommelseslistene.

Forsømmelser uten gyldig grunn synes på mange steder å tilta. Folks interesse og ansvarsfølelse er slappet av. Ret som det er gir man sin misnøie med ett eller annet tilkjenne ved å nekte å sende sine barn på skole, Og streikes skal der, selv for de ubetydeligste ting. Eksempelvis kan nevnes at et par fedre (brødre) nektet å sende sine barn på skole, fordi læreren i egenskap av fattigtilsynsmann hadde nektet dem fattigunderstøttelse for deres mor, som de, skjønt velstående, mente ikke å ha noen plikt på sig til å forsørge. "Han, læreren manglet den rette næstekjærlighet". En annen streiket fordi læreren også var poståpner og hadde rikstelefonstasjon i sitt hus. han syntes det var til forstyrrelse for skolen. Noen fedre streiket fordi de kommunale myndigheter hadde bygget en bro over elven et par hundrede meter lengere borte enn der de vilde ha den. De syntes skoleveien derved blev for lang for deres barn og mente på den måte å straffe de kommunale myndigheter som ikke vilde ta hensyn til deres ønske. Er noen misfornøiet med læreren skal der streikes, og synes de at skoleveien er for lang eller vanskelig gjør de det samme. Vil noen ha oprettet ny skolekrets eller motsette sig sammen dragning av en eller flere kretser, så settes der gjerne igang storstreik for på denne måte å fremtvinge sine krav. De mener på den måte å kunne straffe skoiemyndighetene som ikke kan være dem til viljes i alle ting. At det går værst ut over deres egne barn, som derved blir hemmet eller tilbakesatt i sin åndelige utvikling, skjønner de ikke. Heldigvis hører disse foreteelser til unntagelsene. Det store flertall står på den rette side. Kunde man også ha lovens og rettens hånnhævere med her, vilde det ikke være så farlig, men dessverre er dette ikke altid tilfelle. Enkelte av påtalemyndighetens representanter synes å ha en mangelfull forståelse av det som skal tjene til skolens tarv. De vil nødig ha med skolemulktsaker å gjøre, og søker gjerne å skyve dem fra sig, såfremt det på noen måte kan la sig gjøre "på grunn av bevisets stilling" skjønt beviset ofte har vist sig å være gunstig for sakens fremme, men derimot ugunstig for den angjeldende.

Å anvende mulkt for skoleforsømmelse har som oftest ikke ført til no godt resultat. De som helst lar sine barn forsømme skolen uten gyldig grunn, er folk som gjerne holder sig på grensen mot straffeloven og lever fra hånd til munn og ofte må ha understøttelse av fattigvesenet. Man er ved ileggelsen av bøter nødt å ta hensyn til angjeldendes formuesforhold og da de fleste ingen ting eier, vil botens dreie sig om små, ubetydelige beløp. Men selv om mulkten var større vil den i og for sig ikke få noen avskrekkende betydning. De vedtar den så ikke allikevel utenom rettergang og dom, og herunder kan de da få anledning til å tjene litt på affæren ved den vidnebetaling som tilfalder de nære pårørende av deres egen husstann, idet de gjerne søker å få innstevnt flest mulig av dem som vidner. Mulkten betaler de jo heller ikke, selv om de blir dømt til det. De har ikke no å betale den med heller. Å bli transportert til distriktsfenglslet til avsoning av mulkten synes de bare er gildt, for derved kan de da få sig en gratis tur til byen på offentlig bekostning, og fangekosten i fengslet er jevnlig bedre enn den de har hjemme.

Den eneste institusjon som den slags folk har en smule respekt for er vergerådet. De vet at det har makt og myndighet til å kunne ta barnene fra dem ,og det vilde være den verste straff som kunde tilføres dem. Barnene vil de på ingen måte bli av med. Men det hjelper ofte lite å søke vergerådets bistann, så lenge man ikke har de i loven foreskrevne tvangsskoler å anbringe de forsømte barn i. Her nord finnes ingen sådanne skoler. Efter lovens bestemmelse er det kommunene som skal oprette og drive tvangsskolene; men her i distriktet er det ingen kommuner som har råd til det og heller ikke kan fylkeskommunen gjøre noe, slik som den nu er og i en lang tid fremover vil være stillet.

Her kunde være en sterk opfordring for staten til å forstå no til avhjelpelse av dette savn, enten ved å oprette tvangsskoler med internat og drive dem, eller kort og godt å soke å få loven forandret således at skolemyndighetene fikk rett til uten videre ved politiets hjelp å avhente barnene fra hjemmene og anbringe dem i en hvilken somhelst skole innen kommunen. I sistnevnte tilfalle vilde man både vinne tid og spare omkostninger.

La folk komme med sine brisker og fremsette sine krav, la dem føre process, trette og kives så meget de har lyst til, det må de ha lov til; men å ta barnene ut av skolen og benytte dem som kampmiddel for å kunne opnå sine ønsker og krav, det bor der nu, så snart skje kan settes en stopper for.

Utbytte av skolens virksomhet.

Mens det tidligere hørte til sjeldenhetene at lappiske gutter og jenter gikk på ungdomsskoler og andre skoler, er det nu blitt meget almindelig at også de søker dit. Det er ikke så få av dem som er kommet sig inn på lærerskole, landbruksskole, handelsskole, husmorskole eller søkt og fått utdannelse som håndverkere, og flere vil komme til. En større antall jenter av finsk herkomst er utdannet som telegrafister og skal gjennomgående være meget dyktig i sitt fag. Vistnokk kan ikke folkeskolen alene tilskrive sig æren av alt dette. Den intense utvikling som nu foregår her på samferdsels- og næringslivets område har vært en sterk medvirkende årsak til at anvendelse av det norske språk er blitt mere almindelig enn før; men uten det grunnlag folkeskolen gir vilde neppe noen av dem som har søkt og fått sin utdannelse ved andre skoler ha kunnet nå frem.

Også i fjelldistriktene har kjennskap til det norske språk vunnet adskillig fremgang. Mens det før Kautokeino-internatets tid var almindelig at fjell- og elvefinner, unge som gamle knapt forstod et norsk ord, hører det derimot nu til sjeldenhetene å treffe en ung lappegutt eller jente derfra som ikke kan norsk. Foreldrene ser også gjerne at deres barn lærer norsk av hensyn til nytten de senere kan få av dem som tolk, når de er nede på markedet eller ute ved kysten om sommeren.

Skolestyrenes virksomhet har gjennomgående vært tiltretsstillende og de har efter beste evne opfyllt sin plikt. Flere skolestyrer har hatt dyktige formenn, de samme menn i mange år og de har gjort godt arbeide. At det står såpas bra til med skolevesenet i en del kommuner, skyldes ikke mindst skolestyreformennenes initiativ og omsorgsfulle virksomhet.

Tilsynsutvalgene fører i regelen en stille og tilbaketrukket tilværelse, og for nytten man har av denne institusjon, kan den godt undværes. Den har ofte vist sig å være til hinder for behandlingen av saker det særlig hastet med, f. eks. læreransettelser, idet omsendelsen av ansøkningene til ledige poster med 3 forskjellige kretser og likeså mange tilsynsutvalg har krevet en tid på 4 á 6 uker, førenn skolestyret kunde foreta ansettelsen, og når så saken var i orden efter løvens forskrifter, var det gått så lang tid at alle ansøkere hadde fått sig post andre steder. Sådanne tilfeller har vi hatt mange av her i distriktet.

Ikke så sjelden har tilsynsutvalgenes medlemmer, hvis særlige opgave skulde være å virke for god skolesøkning og et godt forhold mellem skole og hjem, fremkalt splid og ugreier til skade for skolen. Mange skoleforsømmelser kunde ha vært undgått, dersom kretstilsynet hadde grepet inn i tide og søkt dem avverget.

Fortsettelsesskolene

Aftenskolene

Av ungdomsskoler

Finnmark skoledirektørembede 16. januar 1924.

Bemerkninger til innberetning om folkeskolevesenet i Finnmark byer og landdistrikt for året 1919.

I. Byfolkeskolen.

Skolesøkningen har ikke vært god. Av årets 244936 samlede antall skoledage er forsomt 19020 eller 7,76 %, Årsaken til de store forsømmelser skyldes vesentlig "Spanskesyken", som i løpet av vinterhalvåret optråtte meget ondartet og forårsaket mange dodsfall både blandt barn og voksne. Det samlede antall sykedage utgjør ialt 14820 eller 6,05 % av årets samlede skoletid.

Skoleforsømmelsene har for 1919 holdt sig omtrent på det trin som forrige år. For Hammerfest, Vardø og Vadsø er forsømmelsesprocenten henholdsvis 8,15 -,8,72 -og 5,50 mot 8,93-, 8,86 -og 4,99 for 1918.

Der var i Hammerfest 7 lærere og 10 lærerinner

Vardø 7 lærere og 10 lærerinner og

Vadsø 5 lærere og 5 lærerinner

Ialt 19 lærere og 25 lærerinner.

I motsetning til landdistriktet har man i byene ikke hatt nogen lærernød. De ledige poster er blitt besatt med fullt utdannede lærerkrefter, som vesentlig er kommet fra landdistriktene.

II. Landsfolkeskolen.

Barnetallet er gått betydelig frem i det siste. Det utgjør for 1919 5865 mot 5670 for det foregående år, altså en økning på 195 eller 3,4. Likeså er antallet av skolesøkende barn under 8 år øket fra 310 til 351 eller 13,2 %.

På grunn av de høie matrialpriser og arbeidslønninger har de fleste kommuner måttet innstille sine byggearbeider, forsåvidt angår opførelse av nye skolehus. De bevilgninger man hadde til rådighet vil de på langt nær strekke til og nye større bevilgninger var det under de daværende forhold vanskelig å få, da provianteringssakerne måtte gå foran og stillet alt det øvrige i bakgrunnen, Man fannt det også heldigst å vente og se tiden an. På mange steder er det dårlig bevendt med skolehus og i omtrent 30 kretser må benyttes leiede skolelokaler. Disse er på få undtagelser nær dårlige og og lite tjenlig til skolebruk, men i mangel av noget bedre må man nøie sig med hvad man kan få. Flere av de gamle skolehus er dårlig vedlikeholdt, trekkfulle til forfall og burde vært nedrevet. Men å skaffe nye i stedet for de gamle er ikke så like til. Det går i regelen sent med å få de nødvendige bevilgninger bragt i orden, særlig da de 3/4 som man skal ha av fylkesskolekassen.

Skolesøkningen har i løpet av beretningsåret vært lite tilfretsstillende. Av årets samlede skoledager 525081 er 49599 eller 9,4 % forsømt. Grunnen til disse store forsømmelser må vesentlig "Spanskesyken" og andre smitsomme sykdomme, som gikk som farsotter i løpet av vinter og høsthalvåret. Men også forsømmelsene uten gyldig er nokså store og synes å tilta, i en foruroligende grad. De foresattes interesse, plikt- og ansvarsfølelse likeoverfor skolen er i den senere tid betydelig avslappet, kanskje ikke mindst av den grunn at de angjeldende har fått en forståelse av at man vanskelig kan gjøre dem ansvarlig for skoleforsømmelsene. Skolestyrene har vistnokk i regelen forsøkt å gjøre det de kan for å rette på dette misforhold ved å ilegge de forsømmelige foresatte mulkt; men sådanne foranstaltninger har sjelden fått den tilsigtede virkning og oftest gjort mere skade enn gagn. En skolemulkt på 10-15 á 20 kroner bryr ingen sig om nu for tiden. Høiere mulkter kan man vanskelig forelegge, da de fleste av dem som lar sine barn forsømme skolen ikke har noen nevneverdig formue og lever fra hånden til munnen og ofte må ha hjelp av fattigvesenet. Mange av disse foresatte ser gjerne at man ilegger dem en mulkt, for derved kan de da få anledning til å tjene litt på affæren. Det går da som regel for sig på den måte at de negter å vedta forelegget og forlanger saken pådømt ved meddomsrett og innstevnt så mange som mulig av sin egen husstann; hustru, voksne barn eller andre nære pårørende, som kan trekke vidnegodtgjørelse av Statskassen. Dessuten får angjeldende selv velvilligst utbetalt en pengesum som kan være større enn selve mulkten, til opholdsbidrag på retsstedet, På denne måte kommer der penger inn i kassa, og familien kan da leve høit på Statens bekostning, sålenge de varer. En feldende dom vedtar de som regel ikke. Og hvorfor skal de det? Det kunde jo være håp om ved påanke å få saken frem for lagmannsretten og således få gjort den så innbringende som på nogen måte mulig. Men når så kjæremålsutvalget har stadfestet dommen og negtet saken videre fromme, tar de det igjen med knusende ro, for de vet at de har litt godt i vente, når de engang kommer til byen. Og så snart Smalhans er kommet igjen til huse og har overtatt husholdningen hjemme,tar så husfaren en tur til byen og lar sig innkvartere på byens rådstu-hotell og får fri forpleining de få dager han er tilsagt å være der. Efterpå, når han er satt på porten, fordi man ikke lenger vil ha ham der, gjør han en snarvisitt hos byens fattigforstander og får sig utbetalt nogen kroner til reisepenger og til niste på veien hjem,- selvfølgelig mot full refusjon av hjemstavnskommunen.

På denne måte blir det i virkeligheten de tiltalte og domfelte lovovertredere som får nytten, skolen får skaden av den slags foranstaltning, og stat og kommune får betale omkostningene.

Enkelte av påtalemyndighetens representanter vil nødig ha med den slags saker å gjøre og søker gjerne å skyve dem fra sig.

Å henvende sig til vergerådene nytter også lite. Barn som forsømmer skolen ska1 efter vergerådets foranstaltning anbringes i tvangsakole; men den slags skoler har man ikke hernord og da det vil falde for dyrt å sende sådanne barn sørover til Trondhjem, Bergen eller Kristiania, lar de det heller være.

Følgen herav er at skolemyndighetene taper motet og nødig våger sig til å gjenta forsøket en gang til; men lar det hele gå sin skjeve gang. Største skylden for alt dette ligger i vår nuværende retsordning og hos en del av lovens håndhevere, som desverre så altfor ofte ikke har hatt den fulle forståelse av hvad der må til for å ivareta skolens tarv.

Lærernøden har gjort sig sterkt gjeldende i den siste tid. De beste lærerkrefter forlater landdistriktet og søker sig over til byene eller til de større kommuner sørpå, hvor lønn og arbeidsvilkår er bedre, og da man så ikke kan få habile lærerkrefter igjen, har man valget mellom å stenge skolene eller å benytte "lærere" uten utdannelse tildels værre enn ingen ting.

Av fortsettelsesskoler har man for beretningsåret ingen her i distriktet.

Begge fylkesskolene lider under mangelen på hus. Men må benytte leiede lokaler, ess for skolen i Øst-Finnmark er lite tilfretsstillende. Elevene så innlosjeres hos familier i nærheten av skolene. Men de store vanskeligheter med å skaffe elevene losji til overkommelig pris har medført at disse skoler har liten søkning i de senere år. Derimot har Øytun ungdomsskole hatt en noget bedre søkning, da skolen har eget internat, hvor elevene kan få bo for meget rimelig betaling, og desuten blir vel tilgodesett med stipendier.

Finnmark skoledirektørembede 14. mai 1923

Samisk skolehistorie 4